PRESSEARKIV
(TIPS OSS om andre omtaler og anmeldelser!)
 
Januar 2002, Aftenposten: Jason
 
November 2001, Bergens Tidende: Kom
November 2001, Aftenposten: Jason
Oktober 2001, Dagsavisen: Prima Sekunda
Oktober 2001, Yelah.net
Oktober 2001, Aftenposten: Jason
Oktober 2001, Farsund Avisa: Prima Sekunda
Oktober 2001, Time Magazine: Hey wait
Juni 2001, Bergens Tidende: Mjau Mjau 11
Juni 2001, Morgenbladet: Mjau Mjau 11
Juni 2001, Dagsavisen: Mjau Mjau 11
Januar 2001, Bergens Tidende: Forresten 10
Januar 2001, Bergens Tidende: Soria Moria
 
Desember 2000, Stavanger Aftenblad: Mjau Mjau 10
Desember 2000, Bergens Tidende: Mjau Mjau 10
Oktober 2000, Bergens Tidende: Evig Ung 4
Juli 2000, Dagbladet: Mjau Mjau 7-8
Februar 2000, Mann: Evig Ung 2
Februar 2000, Mann: Amfibius Rex
Februar 2000, Dagsavisen: Mjau6, FiaMia3, EvigUng2
 
Februar 1999, Carlsen: Mjau Mjau 3
Januar 1999, Under Dusken: Forresten 6
 
Oktober 1998, Under Dusken: Izipizi
Oktober 1998, Carlsen: Tore Hund
September 1998, Carlsen: Izipizi
Juli 1998, Fædrelandsvennen: Forresten 5
Juli 1998, Carlsen: Forresten 5
 
Desember 1997, Carlsen: Rop Om Hjelp
November 1997, Carlsen: 2 mini comics
November 1997, Carlsen: Forresten 4
November 1997, Carlsen: Fia Mia 1
Mai 1997, Carlsen; MjauMjau 1
April 1997, I-Mag: Forresten 3

 


 
Skrevet januar 02
 
"Hey Wait"
Jason
Jippi Forlag/Fantagraphics
 
Jason på USA-toppen
 
Jason har laget 2001s nestbeste tegneserie, mener Time Magazine. I Norge er serien fortsatt ikke samlet mellom to permer.
 
av ØYVIND HOLEN
 
Time Magazine har kåret 2001s beste innen kino, TV, design, sport, bøker, musikk, teater og tegneserier. Kun én nordmann er med i oversikten: Tegneserieskaperen John Arne "Jason" Sæterøy. Time plasserer den amerikanske utgaven av Jasons "Vent litt. . .", "Hey, Wait. . .", på andreplass i en gjennomgang av 2001s beste tegneserier.
 
Intet mindre enn sensasjonelt i en bransje som er fullstendig dominert av amerikanske og japanske tegneserier.
 
- En magisk-realistisk serie som både er trist og morsom, og som utvikler seg til en meditasjon over hvordan enkelte hendelser styrer livene våre, heter det i Times' vurdering.
 
"Vent litt. . ." er tidligere gitt ut på både svensk og fransk, og det amerikanske forlaget Fantagraphics ga serien ut på engelsk i høst. I Norge er historien bare å få i nummer tre og fire av Jasons hefteserie "Mjau Mjau".
 
- Før eller siden vil vi nok samle "Vent litt. . ." i bokform, men så lenge heftene fortsatt er tilgjengelige, vil vi ikke prioritere dette. Norsk kulturråd gir bare støtte én gang, og siden "Mjau Mjau" allerede har fått dette tilskuddet, blir en boksamling neppe økonomisk bærekraftig, sier Erik Falk, redaktør hos Jasons norske utgiver Jippi Forlag.
 
Prisnominert i fjor
Æren for 2001s beste tegneserie tilfalt James Sturms "The Golem's Mighty Swing" - en fascinerende historie om et jødisk baseball-lag i 1920-tallets USA. Listen for øvrig var fattig på superhelter, og konsentrerte seg heller om innholdsrike antologier som "Drawn & Quarterly" og "Non", seriehistoriske verk om kvinnelige serieskapere, "Knøttene" og "Plastic Man" og ambisiøse og ferske amerikanske serieskapere som Sturm, Paul Pope, Tom Galambos, Jason Hall og Matt Kindt.
 
I USA ble Jason lagt merke til for alvor i 2000, da han ble nominert til Ignatz-prisen i konkurranse med storheter som Alan Moore og Chris Ware. I 2001 var han nominert til to Ignatz-priser, men hele prisutdelingen ble avlyst som følge av terrorangrepet mot New York 11. september.
 
I januar slipper Jason nummer 12 av "Mjau Mjau" - med andre og siste del av tegneserieutgaven av Stein Rivertons "Jernvognen". Jason selv bor for tiden i Belgia.
 


 
Skrevet november 01
 
«Kom»
Bjørn Bjarre
Jippi Forlag
 
En liten åpenbaring
 
Denne vesle samlingen med tegneserier av kunstneren Bjørn Bjarre er en liten åpenbaring i all sin mesterlige enkelhet. Bjarre er i dag etablert kunstner, utdannet ved Statens Kunstakademi, og han har solgt verker til Museet for samtidskunst, Bergen Kunstmuseum og Norsk kulturråd. Før dette bidro Bjarre til tegneserieantologien «Weird Ideas», som i 1983-1990 ga ut 13 numre. Dette var før dagens støtteordninger og «Weird Ideas» slet med små opplag og dårlig distribusjon. Men blant bladets få lesere sto Bjarre frem som en særpreget serieskaper, og han inspirerte blant annet Jippi-redaktør Erik Falk og illustratør og musiker Kim Hiorthøy (som har skrevet etterordet).
For en som ikke har lest Bjarres serier tidligere er «Kom» et fellende bevis på Bjarres talent. Seriene er minimalistiske, sjarmerende og innholdsrike - et sted mellom enkle strektegninger, Jasons nøkternhet og Finn Graffs uttrykksfullhet. Det er ikke snakk om historier, snarere «rebuser uten mening» som Hiorthøy formulerer det - og seriene om mannen som balanserer på toppen av en stolpe på tissen og karen som legger hodet mellom stekepannen og stekeplaten spikrer seg fast på netthinnen.
 
Øyvind Holen
 


 
Skrevet november 01
 
Den hemmelighetsfulle mumie
Jason
Jippi Forlag/Optimal Press
 
Tronsmo bokhandel 1995: Jason sitter parat til å signere albumdebuten "Lomma full av regn". Tre interesserte stikker innom. Samme sted lørdag: Jason bor i dag i Lie¦ge i Belgia, men er tilbake i Oslo for å signere samlingen "Den hemmelighetsfulle mumie". Nøkkeltallet er fortsatt tre, men denne gangen signerer Jason uavbrutt i tre timer.
 
Skamroses
- Det var artig, ja.
 
John Arne "Jason" Sæterøy (36) er en mann av små ord og få fakter, både i levende live og i sine tegneserier. Han har laget flere helt ordløse serier, mens den 46 sider lange "Si meg en ting" bare rommer 12 setninger. Men Jasons kompromissløse, tålmodige og målbevisste arbeid har gjort ham til Norges mest anerkjente tegneserieskaper i utlandet.
 
Seriene hans er gitt ut på ni språk: I Norge, Sverige, Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Slovenia, Spania, Sveits og USA. I høst ga det prestisjetunge forlaget Fantagraphics ut Jasons historie "Vent litt. . . ", og Jason ble med det første nordmann med eget album på det amerikanske markedet.
 
"En av de vakreste, triste seriene i nær tid", mente Time. "En av Europas mest spennende unge serieskapere", synes Fantagraphics. "En klar kandidat til Eisner-prisen" (en av USAs viktigste seriepriser, journ. anm) spår Cinescape. "Fortjener å stå side ved side med de største tegneseriene", skriver Aint-It-Cool.com. "Den vil knuse hjertet ditt", advarer serieskaperen Dylan Horrocks.
 
- Det er moro med oppmerksomheten, men opplag og salg er fortsatt ikke stort nok til at jeg kan leve av dette. Fortsatt tjener jeg bare rundt 100 000 kroner i året.
 
I "Vent litt . . ." forteller Jason om en verden av smågodt, tegneserier, lek og gryende forelskelse som brått tar slutt som følge av en tragisk ulykke. Seriens andre del er en grå beskrivelse av et tomt og meningsløst voksenliv, der hovedpersonen ikke klarer å gi slipp på den tragiske hendelsen i barndommen. Mange lurer på om historien er selvbiografisk.
 
- I barndomsskildringen er mye selvbiografisk, men ikke selve ulykken. Det tomme og ensomme voksenlivet i seriens del to er mer overdrevent.
 
- En dårlig dag dratt ut i det uendelige?
 
- Ja, på sett og vis.
 
Der "Vent litt. . ." byr på kjærlighet, ensomhet og død, konsentrerer de to norske boksamlingene "Schhh!" og "Den hemmelighetsfulle mumie" seg om den humoristiske og absurde siden av Jason.
 
- Disse seriene er et resultat av min forkjærlighet for popkulturen. Jeg har jo sett ørten dårlige science fiction-filmer og TV-serier, og synes det er morsomt å plassere ikoniske figurer i hverdagslige sammenhenger.
 
Jason byr her på møter mellom Darth Vader og Tom Waits, en vampyr sliter på sjekker'n, mens Elvis og Godzilla måler styrke. Neste år tar Jason med seg flere av disse figurene til Sverige, der "Mjau Beibi" skal være gjestestripe i avisen Dagens Nyheter.
 
- Ønskedrømmen er å gi ut et album i farger i Frankrike, skrevet av en fransk forfatter. Det hadde også vært morsomt å samarbeide med en norsk forfatter, for eksempel Ragnar Hovland eller Lars Ramslie. Men det ligger så lite penger i tegneserier i Norge, så det blir vel med drømmen.
 


 
Skrevet oktober 01
 
Prima Sekunda
Jarle Grinde (tekst), Sven Tveit (tegning)
Jippi Forlag
 
Galskapen lever og blomstrer i avistegneserie som nå foreligger samlet i eget hefte
 
Det kan innimellom virke som om Norge er fattig på politiske satiretegneserier. For de mest hovedstadsorienterte synes Knut Nærums «Rita Bloid» å være det eneste tilløpet til en kontinuerlig uthengning av partipolitikkens ymse representanter, men rett blikket vestover, så kommer en alternativ og satirisk betent galskap deg i møte. I avisa Bergens Tidendes «Tid og sted»-bilag har tekstforfatteren Jarle Grinde og tegneren Sven Tveit i fem år balansert på slak linje over en pøl av injurielover med serien «Prima Sekunda». Nå er disse «søndagsstripene» samlet i et eget hefte, med undertittelen «For folk flesk 1996 - 2001».
 
Med en viss Bergenskoloritt i rutene er «Prima Sekunda» en surrealistisk serie der satiren rammer politikere i første rekke, i tillegg til kulturpersonligheter, tv-personer, noen idrettskjendiser og en og annen 15-minutterskjendis. Serien er både i oppbygging og i tegninger sterkt preget av den amerikanske serieskaperen Berte Breatheds «Outland», med underliggende innslag av Frank Chos «University2» og «Liberty Meadows». Med andre ord en vill blanding av ubestemmelige og situasjonsutløsende dyrefigurer kombinert med karikerende framstillinger av kjente ansikter. Om utgangspunktet er gjenkjennelig, får serien etter hvert en egen form, og oppfyller sitt eget univers snarere enn å forbli en parodi på en av 90-tallets mest berømte amerikanske serier. Dette skyldes både den kvasse poengteringen av det norske kultur- og samfunnslivet og Tveits fullstendig respektløse framstilling av (tilnærmelsesvis) navngitte personer.
 

I universet til Tveit - som for øvrig Dagsavisens lesere kjenner som illustratør, og Grinde - blir persongalleriet belyst gjennom et forstørrelsesglass. Valgerd Svarstad Haugland blir synonymt med vestlandsfanden, Bondevik med en Israel-tro misjonær med bedehuskrage og Hagen som en harry cowboy som tukter sine småvokste «Knoll og Tott»-undersåtter. Dan Børge Akerø har nærmest form av Kittelsens «Draugen», og TV 2s fotballkommentator Ivar Hoff blir den allvitende guruen Ravi Ffoh i noen av seriens mest høytflygende episoder. Alle settes inn i situasjoner som ikke nødvendigvis er like forståelige som de er nedverdigende. Dette gir serien absurd sjarm og livgivende overraskelseselementer, samtidig som en åpnende «one-liner» introduserer hver episode som en appetittvekkende tidsangiver.
 
Kronologisk sett kan serien leses som en alternativ minnebok over de siste fem årene innen norsk politikk med tilhørende kulturherligheter, og få servert historier som at Bondevik hadde sopp med Mona Levin (eller Lewin, som hun heter i serien), og at Frp-sjarmøren Terje Søviknes er identisk med Eli Hagen uten parykk og 13 timer på badet. Nå skal det sies at Frp, KrF og sentrum for øvrig får mer pepper enn den rene venstresida, men som alle vellykkede satirer sparker også «Prima Sekunda» i alle retninger uten å spare noen. Dette er for øvrig typisk for den generasjonen serieskapere som Grinde og Tveit tilhører. De er vokst inn i serieskapingen etter at den franske og belgiske dominansen på seriemarkedet i Norden falmet utover 90-årene, da fokus ble rettet mot det alternative USA. De nye serieforbildene ble «Doonsbury», Berte Breatheds «Outland», Peter Bagges «Hate», Frank Chos «University» - alle retningsgivende for en ny alternativ norsk seriegenerasjon som også fulgte nøye med på alt fra Daniel Clowes til Gary Larson. Den nye norske serietidsregningen begynte med Christopher Nielsen, og er nå inne i en slags gullalder med miljøet rundt Jippi Forlag og i særdeleshet Jason, samt Nemi, Pondus og andre serier som beskriver en slags virkelighetsforankret absurd realisme. Her hører «Prima Sekunda» naturlig hjemme som en av de mest originale og slagkraftige seriene, som rastløst rammer alt som lukter antydende av maktspill, urettferdighet, rasisme, tv-faglig arroganse og byråkratisk nonsens. Og best av alt, den rammer hardt uten å overdrive, men ved å fokusere på «ofrenes» iboende karakter og utøvende idioti.
 
At serien er gjennomsyret med en ironisk naivitet gjør dessuten galskapen så uhemmet at satiren blir uangripelig uten å miste den viktige og farlige brodden. I denne serien inhalerer alle, og tilfanget av hallusinogener er jevnt og sentralstimulerende.
 
MODE STEINKJER
 


 
Skrevet oktober 01
 
Den hemmelighetsfulle mumien
Jason
Optimal/Jippi Forlag
 
Den Hemlighetsfulla Mumien av Jason (Optimal Press) är nästan helt ljudlös, liksom hans andra album också varit sista tiden. Det gör att den fungerar bra på plan den annars inte hade lyckats med på samma sätt. Som läsare är man tvungen att tänka själv.
 
Det är enkla bilder det handlar om. Ingen avancerad layout och inga avancerade teckningar. Figurerna är enkla och ikoniska och visar nästan inga ansiktsuttryck, vilket på något sätt lyckas göra dem mer personliga.
 
Några serier är längre, men de flesta är två sidor korta. De längre har oftast en handling med mystiska inslag. Man förstår inte helt och hållet vad som händer, eller betydelsen av vad det som händer, men det gör ingenting, för samtidigt bildar man sig en uppfattning ändå. Det är bara det att man inte vet om man förstår samma saker Jason tänkte på när han hittade på det. Men det är inte heller det han är ute efter att man ska göra. Det viktigaste är känslan och tempot och det är den handling och den mening man själv kommer fram till när man läser som räknas. De kortare serierna är också gärna mystiska, men där de längre handlar om stora händelser i figurernas liv så rör de kortare små vardagshändelser.
 
Fast man kan ana att det ändå handlar om större saker, för rollerna innehas av mytiska och symboliska varelser, som Darth Vader, Gud, Satan, vampyren, varulven, Elvis och mumien. Nämnas måste också ett kort inhopp av Tom Waits. Fortfarande är det mer känslan än innehållet som är det viktiga, och läsarens upplevelse blir viktigare än författarens mening, vilket är precis vad han är ute efter. Allt som allt är det en rolig bok. Djupare än man tror vid första anblicken och med fler bottnar än man kanske uppfattar.
 
Mattias Elftorp
 


 
Skrevet 24.10.01
 
Hey Wait
Jason
Fantagraphics/Jippi Forlag
 
Jason hyldes i utlandet
 
Her i Norge har John Arne "Jason" Sæterøy gitt ut 11 numre av heftet "Mjau Mjau", albumet "Lomma full av regn" og to boksamlinger fra Jippi Forlag. Men det er i utlandet han gjør det skarpest.
 
ØYVIND HOLEN

 
Han er blitt nominert til den amerikanske bransjeprisen Ignatz to år på rad, og har gitt ut fem album på svensk og to på fransk. I høst ga det ledende amerikanske tegneserieforlaget Fantagraphics ut Jasons "Vent litt. . ." under tittelen "Hey, wait. . .". Dette er første gang en nordmann beæres med et eget album i USA, og nå begynner responsen å strømme inn. "A story about tragedy and regret told in a sweetly simple way, it stands out as one of the most beautifully sad comix in recent memory", skriver Andrew D. Arnold; tegneserieanmelder i Time om utgivelsen.
 
Forlaget Fantagraphics kaller Jason for "en av Europas mest spennende unge serieskapere, og "Hey wait. . ." en av årets mest overraskende og engasjerende debuter.
 
Selve historien er todelt: den første handler om to kameraters uskyldige ungdomstid - som ender i tragedie. Del to spinner rundt den ene kameratens ørkesløse voksentid, og hans kamp for å takle de tragiske hendelsene i ungdommen.
 
"Vent litt..." er også utgitt på svensk og fransk, mens den i Norge bare er å finne i to hefter av serien "Mjau Mjau". Jason bor for tiden i Frankrike, der han fullfører sin tegneserieversjon av Stein Rivertons "Jernvognen". Første del vant Raptus-prisen for beste norske tegneserie tidligere i høst.
 

Skrevet 23.10.01
 
Prima Sekunda - samlebok
Sven Tveit og Jarle Grinde
Jippi Forlag
 
Prima satire av serietegner fra Lista
 
Sven Tveit – opprinnelig fra Langeland på Lista – har tegnet seg opp og fram i verden. En av hans store suksesser «Prima sekunda», som siden 1996 har vært fast spalte i Bergens Tidenes ukemagasin «Tid og sted», har nå fått plass mellom to permer. Lokalt er den for tiden å oppdrive på Lista bokhandel.

 
(Bildetekst: Sven Tveit har en særdeles skarp, og til tider ondskapsfull penn.)
«Prima sekunda», som tegneren Tveit har skapt sammen med tekstforfatter Jarle Grinde, oppstod som et slags mytisk norsk tilsvar til Berke Breatheds «Outland» en gang midt på 90-tallet. Et lite, surrealistisk bygdesamfunn bortenfor blåner og på kanten av det normale. Sjarmerende dyrefigurer med noe uklart ståsted her i verden, men med bøtter av sjarm for å veie opp.
Etterhvert dukket figurer fra norsk politikk og samfunnsliv for øvrig opp i serien – sterkt karikert framstilt med Sven Tveits penn. Det har nemlig vist seg at virkeligheten langt har overgått fantasien som først kom til utløp i de tidligste stripene av «Prima sekunda».
 
Sleivspark
Med fast boltreplass i spaltene gitt med velsignelse av Bergens Tidenes ansvarlige redaktør, har duoen Tveit og Grinde gledet trofaste lesere og fans med mangt et sleivspark og latterliggjørende historier – med snev av rot i virkeligheten.
Har man samme sans for humor som duoen Tveit/ Grinde blir det ustyrtelig morsomt når Valgerd Svarstad Haugland gjøres synonymt med Vestlandsfanden, ex-nestleder i Fremskrittspartiet Terje Søviknes avsløres å være transvestitt med Eli Hagen som sitt alter ego og TV2s fotballkommentator Ivar Hoff gjøres til et allvitende orakel – guruen Ravi Fhoh.
I «Primas sekunda»´s univers er det få som slipper unna. Her blir Kåre Willoch baby og Kjell Magne Bondevik får skikkelsen til filmhelten Forrest Gump. Carl I. Hagen og Frp vies betydelig oppmerksomhet. Det må ha vært særdeles fornøyelig lesning da bråket i partiet stod på som verst i fjor. Ikke minst er figurene Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm med hentesveisen tatt på kornet. Hagen selv er cowboyen, som titt og ofte brøler «Øøysschtain» til lille Hedstrøm – på ekte «Lille lørdag»-maner.
 
Høyre-vridd
En innvending som flere anmeldere har hatt av serien, og som også vi deler, er at satiren til tider har litt for mye slagside mot høyresiden og sentrum i norsk politikk. Særlig Frp er yndlingsofre. De får gjennomgå til fulle.
Også de kongelige er yndede ofre. Prinsesse Ragnhild står fram og forteller hva «quinder» egentlig vil ha. Ari Behn fremstilles som blekfet dandy. Og i sengen ligger kronprins Haakon og får mobile telefontrusler fra lille Marius som nettopp har fått ny mobiltelefon som leketøy.
At den utflyttede Langelandsgutten, Tveit, er blitt en satiretegner av rang, hersker det ingen tvil om. Til tider er han direkte ondskapsfull i streken, men det kjennetegner da også en god avistegner. «Prima sekunda» er en serie som enter treffer humoren til leseren, eller så gjør den det slett ikke. De den ikke treffer, vil helt sikkert hate Tveit og Grindes verk. De som imidlertid har sansen for denslags bør skynde seg til bokhandelen før det blir utsolgt.
 

Hey Wait
Jason
Fantagraphics/Jippi Forlag
 
A Life Missed
TIME.comix looks at 'Hey, Wait...'

 
"Hey, wait...," can be an attention grabber, a warning, and a curse. It becomes all three of these over the course of the singularly-named Jason's new comix novella, "Hey, Wait..." (Fantagraphics Books; 64pp; $9.95), beginning with the come-on of the title. Originally in Norwegian, Jason's work has only just begun to appear in English. "Hey, Wait..." marks his first solo book in the States. A story about tragedy and regret told in a sweetly simple way, it stands out as one of the most beautifully sad comix in recent memory.
 
The first part of the book reads like a pastoral of a child's suburban springtime. Jon, the focus of the book, spends his laconic, carefree schooldays fooling around with his best friend Bjorn, reading comic books, eating candy and telling jokes. He lives in a slightly odd, magical universe where a pterodactyl may swoop down and fly off with his kite to his mild surprise. Stilts are used instead of cars and sometimes Jon's father lets him "drive it to the garage." The characters all have the faces of animals, but not in any sort of realistic way. If anything they look like African animist masks that convey the idea of an animal more than its literal shape. Jon seems to be a cross between a dog and monkey.
 
By the end of part one a tragedy partly of Jon's making has occurred. A warning, "Hey, wait…," uttered too late, becomes his life's defining statement. At the end of the first part Jon grows up in a single sneeze. This will be the last we see of anything magical for some time. Where the childhood scenes were of fun and games, the adult scenes are of toil and loneliness. Though as a child he speculated about becoming a journalist and traveling, Jon becomes a drill-press operator. He eats and sleeps alone. In passing we learn of an estranged wife and child. In the middle of these scenes, a dream reworks the moment of years ago, but this time with Jon as the victim. Finally, at the end, Jon is allowed a tender memory, or perhaps a merciful reworking, from the happier days of his childhood.
 
Much of the book's power comes from its pacing. Jason has a gift for taking advantage of comix' unique structure of moments. On a large scale you may notice each page amounts to a singular event told in six panels — a kind of poetic meter. Events have a dramatic structure, including climax and denouement. Jon spies the cute girl from school coming down the path. He hides. She doesn't seem to notice. Or does she? On another page the boys kick the ball around until one notices something through an apartment window. It's a nudie calendar. Here then are the short dramas that amount to life's narrative. Jason has a simple brush technique that eliminates shading and texture. It's a style that lends itself to the simplified, parable-like premise of a man's life decided by a single regrettable event.
 
The ingenious title of "Hey, Wait…," not only relates to the story but to the act of reading the story. Panels that display a character's quiet moment likewise become our quite moment, for real. Unlike traditional literature, comix, and particularly Jason's simple style, allow the reader to fully move into the space provided. Slowly, but altogether too fast, you look back and see an entire book, and an entire life, has gone past.
 
"Hey, Wait..." can be found at better comicbook stores and through the publisher's website
 

Skrevet 22.06.01 av Øyvind Holen
 
Mjau Mjau nr. 11: Jernvognen del 1
Jason
Jippi Forlag
 
Uhyggelig bra
Etter seks numre med stumme streker, girer Jason om og gir oss sin tegneserieversjon av Stein Rivertons berømte krimroman "Jernvognen". Og serieskaperen forbløffer fortsatt med nesten uhyggelig høy og jevn kvalitet.
 
"Jernvognen" har hjemsøkt Jason siden han hørte den i radioteaterversjon da han var 15 år gammel. Tidlig på 90-tallet dukket historien opp igjen da Jason leverte inn en ufullført tegneserieversjon av romanen som hovedoppgave ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Den gang var det mennesker som spilte hovedrollene, men når Jason nå omsider fullfører verket er det hans karakteristiske kaniner, hunder og fugler som spiller rollene - og det med fortreffelig resultat.
 
En ung forfatter ser frem til en rolig sommerferie på Hvaler i 1909, men vikles inn i en rekke gåtefulle mord. Mest mystisk er jernvognen - som blir hørt tordnende gjennom landskapet like før mordene utføres.
 
Jeg har verken lest eller hørt Rivertons original, men Jason har maktet å gi sin serieversjon en dyster, mystisk og uhyggelig tone. Jasons evne som regissør er uovertruffen, og "Jernvognen" er sylskarpt komponert, redigert og fortalt. Jeg venter i alle fall spent på mysteriets oppklaring - kanskje må jeg snike meg ned på biblioteket hvis jeg ikke klarer å vente?
 
ØYVIND HOLEN
 


 
Skrevet 22.06.01 av Morten Harper
 
Hvorfor dyr dreper
 
TEGNESERIER. Jason har laget en atmosfærisk og elegant tegneserie av Stein Rivertons krimroman Jernvognen.

 
Jason:
Mjau Mjau 11: Jernvognen
40 sider. Jippi Forlag. 2001
 
Bearbeidelsen av Jernvognen er første gang Jason lager en lengre serie etter andres tekst. Han har før tegnet noen korte historier etter andres manus og drevet sampling av alskens kulturelle ikoner i tidligere hefter av Mjau Mjau, men den nye serien er annerledes fordi han har en helhetlig fortelling å forholde seg til.
Stein Rivertons roman er blant landets ubestridte krimklassikere. Intrigene – plottet – er velkonstruerte, og innbyr til en spennende tegneserie. Jason viste interesse for krimgenren også i forrige utgave av Mjau Mjau (nr. 10). Mer enn selve kriminalintrigen, er det likevel Rivertons interesse for personenes psykologi jeg vil tro har trukket Jason til boken. Rivertons stadige gransking og utfolding av personenes beveggrunner og sjelsliv har en tydelig resonans – om ikke slektskap – i Jasons serier. Jernvognens sørgmodighet og melankoli er blitt desto tydeligere i Jasons serie.
 
Jeg er skeptisk til adapsjoner. Hva er vitsen i å gjenta et tankegods som allerede er uttrykt? Dessuten: vi får ha såpass tiltro til opphavsmannen at han utnyttet de sterke sidene ved det mediet han arbeidet innenfor. Derfor har det sannsynligheten mot seg at historien blir bedre når det transplanteres inn i et annet medium.
De litterære bearbeidelsene i tegneserieform, en genre som var utbredt på 40- og 50-tallet med Classics Illustrated, har sjelden vært mer enn pregløse sammendrag.
Jason har åpenbart vært klar over komprimeringsfellen, og valgt å bruke to hefter på romanen. Den andre delen utgis til høsten. Han avslutter den første delen på et klokt valgt dramatisk tidspunkt: funnet av en nylig drept mann – som alle trodde hadde død for fire år siden. Selv om han strekker historien over to hefter, har Jason måttet (eller valgt) å utelate en rekke hendelser. Vektleggingen av sekvenser og iscenesettelsen varierer også en del fra romanen. Det er bra.
Jason har laget en serie som gir en nokså annerledes leseropplevelse enn romanen. Det mest synlige nye grepet Jason har gjort, er å bruke dyrefigurer i stedet for mennesker. Grepet kan virke uvant for den som ikke kjenner Jasons serier fra før, men Jason viser raskt at dyrefigurer kan brukes til mer enn barnlig humor. Med dyrefigurene oppnår han to motstridende effekter: distanse og identifikasjon. Figurene blir mindre konkrete og dermed allmenngyldige. For leseren skapes identifikasjon og nærhet ved at dyrefigurenes enkle trekk fjerner nyanserende følelsesmessige filtre. Grepet er bare delvis en videreføring av fabeltradisjonen. Dyrene er ikke metaforer, de er mennesker i dyrekropp.
 
For flere år siden laget Jason tegneserie av romanens første fjerdedel, tegnet i en mer realistisk stil og med mennesker. Selv om det var en hederlig bearbeidelse, viser den nye serien at Jason har modnet som serieskaper. Den forenklede tegnestilen er imponerende konsekvent. Med små gester og nyanser i ansiktsuttrykkene viser dyrefigurene et bredt følelsesregister.
Tegningene er i sort/hvitt, uten gråtoner eller skraveringer. Den kontrastrike stilen er visuelt tiltalende, samtidig som den er overskuelig og lett å lese. Kontrastene lader dessuten billedrutene med både atmosfære og symboler.
 
Historien foregår på begynnelsen av 1900-tallet, og atmosfæren i serien føles tidsriktig. Det følger av den forenklede tegnestilen at Jason ikke pøser på med historiske rekvisita, men de få detaljene som er med – som folks bekledning, interiør og en sykkel – etablerer et troverdig univers. Dette viser hvilken dyktig iscenesetter Jason er.
Det er utmerket flyt i billedforløpene. Billedbruken og det faste ruteformatet gjør serien filmatisk, med en dvelende kameraføring som vi finner i Bille August og Lasse Hallstrøms litterære filmer. Det gir en stemning som passer til historien og tidsperioden. Startsekvensen som gradvis zoomer inn mot hovedpersonen inne i en hytte, og hvor vinduslistene danner et illevarslende kors, er imidlertid forslitt. Vil Jason fortelle oss at serien er ment som en pastisj, eller er sekvensen uttrykk for idétørke?
  Jason har de siste årene laget stumme serier. Bearbeidelsen av Jernvognen er derimot rik på tekst. Han bruker kun dialog. Det er bra at han lar bildene fortelle, i stedet for å bruke forklarede tekstruter. Noe av dialogen er hentet fra romanen, en del har han lagt til selv. Tonen i språket er greitt gjennomført. Viktige deler av historien er fortalt gjennom tilbakeblikk. Stedvis er personenes utlegninger svært omfattende, og gir hendelsene uforholdsmessig stor plass og tid. Det svekker seriens helhet. Elegant bruk av ord er derimot rrrh-lyden fra Jernvognen, som stadig slår inn i billedrutene. Lydordene er like forstyrrende å se på, som lyden må oppleves skremmende for personene.
Selv om det er en god bearbeidelse Jason har laget, er den lite medrivende. I likhet med den klassiske krimserien Blake og Mortimer er intrigen interessant og tegningene elegante, men serien griper ikke. Det er noe ved den stiliserte formen som skaper en distanse til historien, og blokkerer for innlevelse.
 


 
JUNI 2001:
Jernvogn i ruter

 
(Av Hilde Østby)
Det er usikkert om Stein Riverton vil snu seg i graven når hans krimklassiker «Jernvognen» nå blir en illustrert klassiker. I pennen til kritikerroste Jason er alle personene blitt til dyr i den første tegneserieversjonen av boka noensinne. - Jeg er veldig spent på reaksjonene, sier Jason.
 
- Det var ett stort problem knyttet til å lage tegneserie av «Jernvognen», og det var å få til lyden av jernvognen. Lyden er en veldig sentral del av historien, sier John Arne Sæterøy, mest kjent under navnet Jason.
 
Han ble først fascinert av boka via en dramatisering for radio, som han hørte som 15-åring. Med hørespillversjonen av Stein Rivertons mest berømte krimroman i bakhodet, ville Jason lage en tegneserieversjon av «Jernvognen». Førsteutkastet laget han som en hovedoppgave ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Dernest lå prosjektet på is i mange år, inntil Jernvognen begynte å hjemsøke Jason på nytt.
- Jeg har laget seks stumme numre av Mjau Mjau, og ønsket å gjøre noe annerledes nå. Derfor bestemte jeg meg for å fullføre «Jernvognen», men med dyr i hovedrollene. Men jeg ønsker jo at man skal glemme at de er dyr før man har lest hele. Jeg bruker dyrefigurer fordi de er mer universelle, og dermed lettere å identifisere seg med, sier tegneserieskaperen. Men ikke uventet er detektiven i historien, Asbjørn Krag, en hund, mens hovedpersonen er en kanin.
 
KRITIKERROST
Jason har vunnet både Dagbladets tegnseriekonkurranse og en mengde utenlandske leseres hjerter, både Frankrike og USA. Nå har han kommet inn på det amerikanske tegneserieforlaget Fantagraphics med heftet «Vent litt!». Seriene som har hatt størst appell i utlandet har vært uten tekst, og dermed lettere å distribuere.
 
- Det var ikke derfor jeg begynte med stumme serier, men det var en heldig bivirkning. Det skjer noe magisk når det ikke er tekst, leseren må delta med sin egen fantasi, sier Jason. Men hittil er det bare snakk om et norsk marked for «Jernvognen», som for utallige norske krimforfattere har vært en ubetinget inspirasjon.
- Jeg er egentlig ikke så glad i krim, men «Jernvognen» har noe fascinerende ved seg. Det er en merkelig dyster tone gjennom hele boka, og den er skrevet i et suggererende språk som det er synd å gi slipp på i tegneserien, sier Jason.
Han har måttet fjerne fortellerstemmen og lage en del replikker selv for at tegneserien skal kunne stå på egne ben. Slik kan den fungere som mer enn en illustrasjon av boka. Målet er at de to heftene som visualiserer «Jernvognen» etter hvert skal komme ut i stive permer. - Da kan vi få solgt den i bokhandlere, og dermed nå et annet publikum, sier han.

 
SPENT
Nå drar han til Frankrike for å fullføre siste del av «Jernvognen» som kommer på slutten av året. Der kan han avvente reaksjonene på serien, som kanskje kan få pietistiske Riverton-tilhengere til å rynke på nesa.
 
- «Jernvognen blir jo sett på som den beste norske krimromanen, og når jeg attpåtil har dyr i hovedrollene... Jeg er veldig spent på reaksjonene. Kanskje blir det bokbål! Men jeg skal være den første til å innrømme at å overgå romanen er umulig. Målet er å få tegneserien til å fungere på egen hånd, og for dem som ikke liker det, er romanen der fortsatt, sier Jason.
 


 
DESEMBER 2000:
Jasons stumfilm

 
Du har følelsen av å lese en tegnet stumfilm. Tale det vil si snakkebobler er fraværende.
 
Kjetil Wold
 
Det eneste som mangler i denne stumfilmen av en tegneserie, er den store mannen med skjegg som mobber den lille mannen med spissmusbart og flosshatt. Og muligens kan mangelen på brande med skjegg forklares med at Jasons figurer enten er utstyrt med spisse nebb eller butte bjørnetryner, hvilket naturligvis vanskeliggjør plassering av gedigne skjegg.
 
Årets siste Jason-historie er en lang og, etterhvert som du leser, ganske tragisk kjærlighetshistorie. Alle de klassiske stumfilmingrediensene er til stede: Sultende poet og beiler, overklassepike som er fanget i fornuftsekteskap med en voldsglad psykopat samt artige bifigurer; en grim fader, en hjerteløs forlegger, et par torpedoer og en virkelig ålsleip leiemorder.
 
Jo da, «Mjau, mjau 10» er stumfilm. Og akkurat som mange av de store stumfilmregissørene på 1920-tallet, så benytter Jason seg av en elegant klippeteknikk. Seriene hans er de siste par årene blitt stadig interessante noe som ikke minst skyldes den effektive og effektfulle klippingen. Jason veksler kjapt fra situasjon til situasjon, fra stemning til stemning og skaper dermed en framdrift i serien som helt ut kompenserer for mangelen av «lyd», det vil si talebobler og forklarende undertekst.
 
Det er den effektive klippingen understøttet av de enkle, men følelsesmessig sterke billedflatene som driver Jasons serier fram. «Mjau, mjau 10» er intet unntak i så måte.
 
Og figurenes nesten totale mangel på happy uttrykk samt evne til å føle og vise glede, bidrar til å forsterke ikke bare dette heftets, men hele seriens, pessimistiske og eksistensielle preg. Ikke rart franskmennene er i ferd med å få øynene opp for den norske tegneserieskaperen.
 
«Mjau, mjau» er uten tvil en fascinerende serie. Og definitivt en serie som er en interessant outsider ikke bare i norsk, men også europeisk tegneserieforstand.
 
kjetil.wold@stavanger-aftenblad.no
 


 
Forresten nr. 10
Erik Falk (red.)
Jippi Forlag
Internett: www.jippicomics.com
 
Jubileum uten trekkplaster
Den norske tegneserieantologien "Forresten" er ute med sitt tiende nummer; ingen liten prestasjon. Tar vi med at lille Jippi Forlag har passert 40 utgivelser siden oppstarten i 1997, gjør dette Jippi til Norges ledende serieforlag.
 
"Forresten" holder koken, men mangler trekkplastre. Det er bra at nye talenter slipper til; her gjør blant annet Odd Henning Skyllingstad, Henning Lystad, Marius Martinussen og Øystein Åsen fine figurer. Men "Forresten" har samme problem som antologikollegaen "Fidus" - forlagets sterke navn glimrer med sitt fravær.
 
Dersom Jason, Jens K. Styve, Tore Strand Olsen, Rune Borvik, Sven Tveit og Bjørn Ousland i det hele tatt deltar, er det bare med bagateller. "Forresten" stimulerer ferske serieskapere, men det er for lite som kan lokke andre enn de benharde seriefansene. Omslagsstjernene Familien Ost er altfor bløte og stupide til å fortjene den bærende statusen de her har fått.
 
Men redaksjonen får pluss for at den fra dette nummeret vil presentere nye utenlandske navn - førstemann ut er danske Ole Comoll Christensen. Gjerne mer av slike nye tanker, for "Forresten" trenger sårt et virkelig trekkplaster.
 
ØYVIND HOLEN
 


 
Soria Moria Slott
Bjørn Ousland

Jippi Forlag
Internett: www.jippicomics.com
 
Fargerikt eventyr
Bjørn Ousland ("Pesta", "Siggen og Piggen", "Helliter´n og Halvliter´n") overrasket stort med fjorårets "Mumle Gåsegg" - en fargesprakende og fantasirik oppdatering av det klassiske eventyret. Ousland ble fullt fortjent beæret med Kulturdepartementets tegneseriepris og NBS-prisen for beste norske serie.
 
Suksessen har naturligvis ført til en oppfølger, den kjente "Soria Moria Slott", men resultatet er dessverre ikke like friskt som forgjengeren. En del av skylden må Asbjørnsen og Moe ta, for "Soria Moria Slott" er et langt mer tradisjonelt eventyr enn "Mumle Gåsegg" - og Ousland makter ikke å gi eventyret overraskende vendinger. Et annet problem er helten Halvor, en smålur, avslappet "slacker" med fippskjegg som mer ser ut som han vil drikke øl på Garage enn å rote i asken og kjempe mot troll. Dessverre har Ousland gitt ham en heller egoistisk og selvgod personlighet, slik at vi ender opp med å heie på trollene.
 
Visuelt er heftet en fryd; lekre farger, leken layout og sprudlende fortellerglede. Selv om historien er litt i daffeste laget, fortjener Ousland å fenge kongeriket på samme måte som prinsesse Märtha Louise gjorde det med sine eventyr i romjula.
 
ØYVIND HOLEN
 

 


 
Mjau Mjau 10
Jason

Jippi Forlag
Internett: www.jippicomics.com
 
Stadig mer imponerende
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er ikke flink til å lese lyrikk. Jeg mangler rett og slett den tålmodigheten som trengs for å kunne nyte de språklige stemningene. Kanskje var det derfor jeg hadde store problemer med å henge med i "Si meg en ting" av Jason - fordi dette er lyrikk i tegneserieform.
 
Etter første gjennomlesning av den 44 sider lange historien satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Historien rommer bare seks replikker, men kanskje nettopp derfor suste jeg for fort gjennom. Jason krysser frem og tilbake mellom forskjellige personer, tidsrom, drøm og virkelighet uten å gi noe gratis til leseren. Men tar man seg ekstra tid, trer historien krystallklart frem - den krever bare årvåkenhet og kjennskap til tegneseriens fortellerteknikk.
 
Historien befester Jasons stilling som Norges mest eksperimentvillige serietegner, en kompromissløshet som neppe gir ham de største leserskarene. Men nå vekker han oppmerksomhet også internasjonalt. I høst var han nominert til den amerikanske Ignatz-prisen, sammen med storheter som blant annet Alan Moore og Chris Ware (Jason vant ikke). Finn ut hvorfor du også!
 
ØYVIND HOLEN
 


 
Evig ung nr. 4:
Et stup i mørke
Tor Ærlig

Jippi Forlag
Internett: www.jippicomics.com
 
Skremmende aktuelt
Den produktive og talentfulle serieskaperen Tor Erling Naas, alias Tor Ærlig, har truffet skremmende godt med det ferskeste kapitlet i sagaen om den innesluttede mamboen Preben Mathias Uhrenfeldt (35). For denne gangen mistenkes Preben for drapet på en liten jente i et slumrende badeparadis i Norge. Assosiasjonene til Baneheia-drapene melder seg med en gang, og et av temaene er da også mediesirkuset og heksejakten på drapsmannen som oppstår. Naas spinner en intrikat og delvis elegant intrige som inkluderer en Ibsen-besatt politimann, en pensjonert menneskelig kanonkule og et ferierende venninnepar.
 
På sitt beste er "Et stup i mørke" en forfriskende annerledes kriminalhistorie, men Naas er fortsatt ikke helt utlært som historieforteller. Flere grep fungerer, som politimannen som nesten utelukkende kommuniserer via sitater fra Ibsens "En folkefiende", mens kritikken mot mediehysteriet blir heller platt, overtydelig og overdrevet. "Evig ung" lider under savnet av en klar redaktørhånd eller manusveileder.
 
De fleste norske tegneserier i dag skapes uten større grad av profesjonell veiledning. Til tider kan dette slå heldig ut, men ofte blir resultatene irriterende halvferdige. Men for all del, "Evig ung" er en spennende serie og Tor Erling Naas et soleklart talent.
 
ØYVIND HOLEN


Vemodige mjau fra fugler
Mjau mjau 7 og 8

 
Jason mottok den høythengende TS-prisen «Sproing» i 1995 for «Lomma full av regn», og utgivelsen er til og med kåret til tidenes norske tegneserie av «Tegn». Siden har han publisert sine mjau i «Forresten», utgitt av Jippi forlag.
Av JÓN SVEINBJØRN JÓNSSON
Søndag 16. juli 2000 13:12
 
Årets første to «Mjau mjau» er de beste stilistisk sett. Fra nummer fem (1999) har Jason holdt seg til fullstendig tekstløse historier. En teknikk man ikke skal kimse av, selv om fortellingene er svært enkle i streken. Jason må ha lest O. Jacobssons «Adamson» fra tjueåra, også tekstløse historier. Men hvor Jacobson tyr til slapstick, er Jasons univers mer filosofisk, i stor grad absurd. «Mjau Mjau 7» inneholder to historier, hver på tjue sider.

Fugl i postkassa
Den første omhandler møtet med Døden. Vår helt møter et skjelett/Døden på bussholdeplassen. Døden følger etter ham overalt. Overnatter, serverer frokost på senga, de tar oppvasken sammen, vår helt unngår sågar å dø i en bilulykke. Dette depper Døden inntil vanvidd (synes det på denne leser) - resten må nesten blas opp i kiosken.
 
Den andre historien er ømmere. Vår helt sjekker dame på toget. En viss tid går (fra barvær til snøfnugg) og mannen finner en fugleunge i postkassa. Hans sønn! Guttungen vokser til, får seg kjæreste, far venter utålmodig hjemme på at det første stevnemøtet skal ta slutt.

Guttungen kommer hjem og spyr av fyll. Det er nå det er på tide å fly ut av redet. Guttungen snekrer et fly i beste Donald-ånd, men styrter. Pappa må til. Pappa bygger fly. Har han gitt gutten en oppvekst, må han vel se ham vel av gårde. Men da guttungen flyr av gårde, er det en forgremmet far som tar sin hatt og går.

I opus åtte går drømmer og «virkelighet» i ett. Som så ofte i Jasons historier starter løpet med heltens morgenstell før han går ut. Denne gang går han til et reiseselskap og reiser pokkerivold, med fly, buss, tog, kamel, sykkel, kano, haiker - pluss en lang spasertur før han ankommer et hotell hvor han rett og slett legger seg. Det er som en bildegjort novelle av Beckett eller Askildsen.

Politisk poesi
Neste løp står nitten sider, om sjalusi. Vår helt opplever at dama stikker av med en fyr, deretter raser huset han bor i sammen.

I flere sekvenser trekker mannen pistol, eller forsøker vold, for å vinne dama tilbake. Det nytter ikke. Til sist møter han endelig en ny. Denne vanlige mannens (fuglens) liv er så sårt, så uvanlig formidlet at Jason gir skikkelsene poesi. Reflektert, ja, politisk poesi. Det er tegneserier barn trygt kan kjøpe til sine foreldre.
 



 
Morten Harper (Mann)
EVIG UNG 2
 
Møt Preben Mathias. 35 år gammel, uten utdanning eller jobb, hjemmeboende og dameløs. I heftets hovedhistorie legger han en systematisk plan for å bli voksen. Han kjøper seg leilighet, går på IT-kurs og leter etter prinsessen. Det er ikke uproblematisk for en fyr med vesentlig mindre sosiale antenner enn parabolen på taket. Preben er ytterst innesluttet og redd for å involvere seg. Han vil få jobb og kjæreste ikke fordi han er interessert i yrket eller tiltrekkes av personen, men fordi han vil være «normal». Serien er klaustrofobisk fortalt, og Tor Ærlig (egentlig Tor E. Naas) får utmerket frem Prebens tvangstanker. Streken er ikke ferdig utviklet, men Ærlig har god følelse for fortellertekniske finesser, og er ikke redd for å prøve egne billedløsninger.
De andre historiene i heftet er ikke like vellykket. Svakest er «Romkameratene», en science fiction-parodi som verken latterliggjør genren eller fungerer som absurd romfabel.
Karakter: 4 av 6
 


 
Morten Harper (Mann)
Amfibius Rex
 
Amfibius Rex er en moderne fabel om materielt jag og feilslått kjærlighet. Serien handler om en avstandsforelsket fyr som allierer seg med overnaturlige krefter for å få mot og styrke til å vinne jenta han elsker. Ousland har valgt interessante tidstegn i sin samfunnskommentar, og eventyrgrepet frisker opp. En artig detalj er at han har spunnet videre på fiskerikonflikten med Island, som her kulminerer i et flyangrep mot Oslo. Nyskapende satire er serien likevel ikke. Når Ousland skildrer nittitallets kynisme, overfladiskhet og materielle jag med et par zombie-japper, blir det skjemmende overtydelig. Den enkle, men realistiske, tegnestilen er godt gjennomført og albumet har en tiltalende form.
Karakter: 4 av 6
 


 
Nye streker fra Jippi-land
Rune Borvik «Fia Mia 3» Tor Ærlig «Evig ung #2» Jason «Mjau Mjau 6» Jippi Forlag
 
MODE STEINKJER
Norske tegneserier på randen til undergrunnen har god grobunn på Jippi Forlag, som nå slipper tre nye hefter fra sin faste krets av serietegnere. Med dette siste slippet er forlaget uten tvil det mest aktive i sitt slag her til lands, med i alt femten utgivelser bare i år. Tegneserieskaperne Jason, Rune Borvik og Tor Ærlig er de siste som gir stemme til forlaget og dets to framgangsrike år på 90-tallet. De tre beviser også at Jippi har maktet å bygge opp en egen stall som deler en felles visjon og en umiskjennelig stil. Jippi er i så måte blitt et varemerke i liten skala, akkurat som No Comprendo Press (Fidus, etc.) ble for noen år siden.

Jippi kjennetegnes av en ung, humoristisk, sarkastisk, samfunnsspeilende og rebelsk stil, og særlig er dette påfallende hos Rune Borviks «Fia Mia», som nå er ute med nummer «3». Dette er nok et kapittel fra dagliglivet til undergrunnsheltinnen Fia Mia, som i et forsøk på å feire jul blir utsatt for både loven og Frelsesarmeens lange armer. Borvik har et godt grep om sin egen fortellerstemme, og i motsetning til tidligere har han nå god flyt mellom den kontante actionhandlingen og de mer lunefulle og overraskende vendingene. «Fia Mia» er en serie som etter en del famling i begynnelsen ser ut til å ha funnet formen, og den har utviklet seg til å bli ett av forlagets mest vellykkede elementer.
Jason fikk en pangstart innen tegneserievirket med den prisbelønte «Lomma full av regn» i 1995, og har siden utviklet sin minimalistiske stil i blant annet «Mjau Mjau»-serien, som nå er ute med hefte nummer «6». Dette er nærmest en blanding av slapstick og magisk realisme. Med dyr, skjeletter og andre diffuse personligheter maler han fram et surrealistisk, kontrastfylt og galgenhumoristisk bilde på menneskets kompleksitet og samfunnet som omgir oss. Humoren er mer spissfindig enn noensinne, og ordet pantomime er en dekkende beskrivelse av teknikken som ligger til grunn for hans medrivende, uttrykksfulle og dialogløse sekvenser.
Sist ut er Tor Ærligs «Evig ung #2», en serie som etter to mindre profilerte forsøk først nå finner formen i et ordentlig hefte på Jippi Forlag. Hovedpersonen hans er Preben Mathias, som har sin subparallell i NRK-serien om Tor Andreas, som «Lille Lørdag» ga en ublid renessanse i Thomas Andrés skikkelse. Preben Mathias er en forknytt, overbeskyttet og på alle måter isolert sjel som i dette heftet ­ i godt voksen alder ­ streber mot å bryte båndene og barrierene for å gå over i de voksnes verden. Hovedhistorien stykkes opp av kortere historier av det absurde slaget, og dette gjør at ikke alt blir like vellykket i forhold til helheten. Selve hovedhistorien har likevel et sting i seg som viser Tor Ærlig som lovende på dette feltet. Streken er uhøytidelig, men markant, og den underbygger det smått surrealistiske preget i selve rammehistorien selv om stilen med fordel kan videreutvikles.


FEBRUAR 1999:
Carlsens Tegneserieavis:
Mjau Mjau 3
Nyt nummer af norske Jasons tegneserieantologi
 
Af Frank Madsen
 
Den norske tegner Jason har udviklet sig til et meget spændende bekendtskab i løbet af de få år, det Oslo-baserede Jippi forlag har har udgivet hans små, pudseløjerlige tegneserienoveller. I Mjau Mjau får han lov til at folde sig ud på 44 sider, og denne gang ser vi for første gang et forsøg på en længere fortælling, "Vent lidt...", der endda kun er første del af en forhåbentlig lang beretning om livet som barn, med kammerater, lærere, kærester og store drenge på vejen hjem fra skole. Jasons figurer er en slags funny animals, med lån fra sort/hvid tegnefilm og moderne undergrund. Hans billeder er meget rene, altid kvadratiske, med rene flader og en god brug af sort. Hovedpersonerne i "Vent lidt..." er to drenge på 9-10 år, og der er en herlig fornemmelse af 2 gange Steen & Stoffer over deres lege og drømme. Jasons fortællestil er meget knap - små afsluttede forløb og abrubt videre til næste situation, sammenkædningen af de enkelte sekvenser overlades ofte til læseren, og forbindelsen til den større fortælling er ofte først åbenlys et par scener senere. På den ene side ser vi Jon og Bjørn købe slik, på den næste er Jon sammen med sin far, på den næste er Jon og Bjørn i gang med en leg ("Bedstefars underbukser") og på den næste klippes til gymnastiktimen næste dag i skolen. Alligevel er der sammenhæng og konsekvens i fortællingen, og man lærer at holde af de to drenge gennem de 30 sider. Derfor vil slutningen af del 1 nok også komme som et chok. Det er meget dygtigt lavet, og jeg glæder mig til næste nummer af Mjau Mjau.
 
Mjau Mjau 3 er udgivet på forlaget Jippi, Larviksgata 8, 0468 Oslo, Norge og koster NOK 30,00 + porto. Kan bestilles via e-mail på jippi@online.no. Du kan også besøge Jasons hjemmeside på http://come.to/mjau. Hæftet er udgivet med støtte af Norsk Kulturråd, og de penge er godt givet ud.
 

 



 
JANUAR 1999:
Under Dusken:
Tvangsdugnad og muskatrus
 
Siste nummer av Forresten holder ikke samme standard som tidligere, men er likevel et friskt pust i en heller gold norsk tegneseriekultur.
 
Tegneserie/ Forresten,
nr. 6 fra Jippi forlag.
Siste nummer av det norskproduserte tegneserieheftet Forresten, er en heller ujevn affære. Kvaliteten og oppfinnsomheten i streken og historiene til de fjorten bidragsyterene varierer, med hederlige unntak, fra det middelmådige til det kjedelige.
Et av bevisene på at den alternative tegneseriekulturen lever her til lands er duoen Sven Tveit og Jarl Grindes bidrag. Blant mye dårlig stikker deres historie «Rikets Tilstand» seg ut. Med stilfull penn tegner Tveit og Grinde en herlig svart/hvit visjon av en nesten surrealistisk etterkrigstid hvor Einar Gerhardsen, skildret i stilfull anorakk og matchende knickers, er landsfaderen som skal redde Norge med tvangsdugnad. Hans høyre hånd, William Nygaard, er på sin side fullt opptatt med å konfiskere alle vaffeljern i landet. Vafler er essensen av enhver skikkelig dugnad, må vite. Fantasifullt og absurd, men likefullt en underholdende animert kilevink til den norske sosial-demokratiske folkesjela.
 
BAD TRIP: Fisherman´s Friend under øyelokka er neppe veien å gå for å oppnå billig rus.
 
Vi stifter også bekjentskap med tegneren Roy Søbstad. Hans strek er noe enklere enn Tveit og Grindes, men like underholdende. I historien «Fisherman´s Blues» kjemper Søbstad sine karakterer med det evige spørsmålet: «Hvordan bli stein når man er man er under 18 år og ikke eier spenn», med varierende suksess. Nå håper jeg at ruseksperimenteringa til Søbstads karakterer ikke er basert på egne erfaringer, for jeg tror ikke å stappe muskat opp i rompa eller Fisherman´s Friend under øyelokka er veien å gå for å oppnå billig rus. Flere av tegnerne i Forresten nr. 6 har rent stilistisk en penere strek enn Søbstad, men bare form og null historie gjør ingen tegenserie. Mange av historiene i heftet lider dessverre under nettopp dette.
Anmeldt av Jan - Are Hansen
 


 
OKTOBER 1998:
Under Dusken:
Absurde streker
For de aller fleste er tegneserier ensbetydende med det man finner i hylla foran kassa på nærbutikken. Disse seriene er nesten utelukkende produsert av utenlandske tegnere, derfor er det forfriskende å se at det lages kvalitetstegneserier av norske tegnere også. Forresten er en slik tegneserie.
 
Tegneserie/ Forresten
Forlaget JIPPI (1998)
Norsk tegneserie
 
Absurd og morsom hverdagsrealisme i tegneserieform Ved siden av Fidus har Forresten blitt en av de ledende innen norskproduserte serier som opererer på sidelinjen av den etablerte mainstream-tegneseriekulturen. I Forresten får unge norske tegneserieskapere utfolde seg som de vil. Siste utgave av Forresten heter «IZIPIZI» og er gjort av Sven Tveit og Jarl Grinde. Begge har lang fartstid fra både tidsskrift, aviser og bøker bak seg, men dette er første gang de får utfolde seg i et helt hefte.
 
«IZIPIZI» er en antologi bestående av mer eller mindre sammenhengende historier.
 
Selv om historiene varierer i kvalitet, er det langt fra skrivebordsskuffmateriale vi får presentert her. Det er vrengbilder av den urbane norske hverdagen som er den røde tråden i historiene. Den absurde hverdagsrealismen i «Mens far var på Rimi» er kort sagt fortreffelig. Med enkle, men virkningsfulle grep leder Tveit og Grinde oss igjennom historien om familiefaren som går på fylla på Rimi, samtidig som den hardt prøvede pillespisende kona tar barna med til besteforeldrene på landet for å ri på griser.
 
Bruspulveravhengighet hos barn er tema i historien «Blodets brusen». Denne historien er den best tegnede og morsomste i heftet. Bruspulver er sikkert en metafor for adskillig sterkere substanser vil mange påstå, men i Grinde og Tveit sin surrealistiske tegneserieverdenen er en sak sikker: Man kødder ikke med en desperat 8-årig bruspulverjunkie.
 
I tradisjonelle tegneserier er det ofte en standardisert årsak-effekt som driver narrasjonen fremover. Det som gjør historiene i Forresten så spesielle, er den ikke-lineære progresjonen i handlingen. Hendelser har ingen åpenbar relasjon til hverandre og karakterene handler ofte overraskende i forhold til det man forventer av dem. Slik sett er Forresten et tegnserieblad som fort kan oppfattes som litt utilgjengelig, men på den andre siden er det denne distanseringen fra de etablerte tegneseriekonvensjonene som gjør bladet så spennende.
 
Anmeldt av Jan - Are Hansen
 


 
OKTOBER 1998:
Carlsens Tegneserieavis

 
Tore Hund & Co.
Norske Tore Olsens længe ventede soloudspil på gaden
 
Af Frank Madsen
 
Efter godt et halvt års forskræp udkom endelig Tore Strand Olsens tegneseriehefte Tore Hund & Co., udsendt af Forlaget Jippi under tegneseriefestivalen Raptus '98 i Bergen i sidste måned.
Tore Strand Olsen var en af de meget aktive bidragydere til det nu hedengangne norske tegneserieblad Pyton, og fra 1994-96 var han medlem af Tegnestuen Gimle i København. Efter at være vendt tilbage til Norge har han etableret sig med egen tegnestue i Oslo. At der var sket en stor udvikling med hans tegne- og fortællestil siden da, kunne man forsikre sig om, da Jippis antologiblad Forresten i november 1997 bragte en kort forsmag på hans nye Tore Hund, der blander en "realistisk" streg med Tores egne oplevelser som tegneserietegner i København og Oslo.
Det nye hefte indeholder ikke historien, der blev bragt i Forresten 4, men i stedet en ny serie, Bikkjetryne, om Tores oplevelser som medlem af et kollektiv, muligvis inspireret af hans tid i København, hvor han boede i en lejlighed sammen med tre unge aktivister fra Kommunistisk Arbejderparti, der ikke havde meget forståelse for hans interesse for tegneserier, men i stedet syntes, han skulle støtte klassekampen og lave gratis illustrationer til Arbejderbladet.
Ud over hovedhistorien er første nummer af Tore Hund & Co. fyldt med ældre lagervarer fra Tores tid som hustegner på Norsk Pyton, hvor især de længere historier om Fobi & Noia stadig holder vand, selv om jeg personligt hellere havde set flere historier i Tores nye tegnestil, der lover godt for fremtiden. Tore Hund & Co. koster 30 norske kroner. Skriv til Jippi Forlag, Larviksgata 8, N-0468 Oslo, Norge. Forlaget har også en hjemmeside. Endelig kan man være heldig at møde Tore i egen person på gaden i Oslo, hvor han vil gå rundt og sælge "store dele af oplaget", som det optimistisk lyder i forlagets pressemeddelelse.
 


 
SEPTEMBER 1998:
Carlsens Tegneserieavis
Izipizi
Nyt norsk udspil fra Jippi Forlag
 
Af Frank Madsen
 
Norske Jippi Forlag bliver ved med at udgive tegneseriebladet "Forresten" med norske amatør/semiprof-serier og indimellem kommer der solohefter med længere historier af de mest populære tegnere. Denne gang har Jarle Grinde og Sven Tveit begået heftet "Izipizi". En række rablende tegneserienoveller om senile oldinge, fordrukne ægtemænd, desperate hustruer, dumme møgunger og trafikofre i rullestol, ude efter hævn over den busfuld slagteriarbejdere, der kørte dem over. Tegnestilen er en mellemting mellem E.C. horror og amerikansk minicomics. Historierne har deres egen indre logik, og fortællingen fungerer som oftest fint, både i tekst og billeder. Alligevel er man lidt ør i hovedet efter 48 sider - Grinde og Tveits univers levner ikke meget plads til håb og optimisme på menneskehedens vegne, og der er måske grænser for, hvor lang tid af gangen man kan holde ud at opholde sig i en verden befolket af psykopater, galninge og lystmordere - selv om det er talentfuldt lavet. "Izipizi" koster 30 norske kroner, og fås fra Jippi Forlag, Larvikgata 8, N 0468 Oslo. Email jippi@online.no. Hjemmeside http://come.to/jippi.
 

 


 
JULI 1998:
Ganske artig, "Forresten"
av Torgeir Eikeland

 
Forleden skrev vi om "serietegnernes Knoll og Tott" i Kristiansand. Og våre to helter Roy Søbstad og Ronny Haugeland har bidratt til siste nummer av serieheftet Forresten som er i handelen nå.
 
Forresten er bladet for den unge generasjon av realistiske, politisk ukorrekte tegnere. Men realismen ligger oftere i strek enn manus. For her er det massevis av syk humor, selv om gjenkjennelsen til hverdagen til tider ligger beklagelig nær.
 
Men ikke i Haugelands "Familien Ost dreper en fyr". Serien tar utgangspunkt i den positivt gale Gartnerlosjen fra Oslo, som utrolig nok finnes i virkeligheten. Men forhåpentligvis har ikke Egil Hegerberg fra losjen beveget seg ut på gata forkledd som Gauda Ost og vært med og slått ihjel en rik mann forkledd som lassis. Familien Ost blir svært lettet når ransofferet våkner og skriver ut en stor sjekk til dem mot at de lover å aldri drepe noen mer. Greit det.
 
Roy Søbstads Jesper og Jonathan er desperate tenåringer på jakt etter seksuell debut. Besvimt dame med store pupper ser ut som det perfekte offer, helt til ridderen i Jonathan våkner og det ikke er nok til to. Moral: Vennskap må vike for kåtskap.
 
Og Haugeland bruker seg selv og kjæresten Hilde som modeller i en sekvens om TV-krangling. TV eller oppmerksomhet om den andre? Kvinnens medfødte urimelighet illustreres perfekt, men ifølge sikre observasjoner på Markensgate er de fortsatt sammen.
 
Av andres bidrag er Falk og Holtens historie om Lars på rånediskotek morsomst. Vår helt utsettes for en ungdommelig førtiårings kurtise og møter en rasende ektemann væpnet med skrutrekker.
 
Manusforfatter Falk viser enorm spennvidde ved også å ha levert manus til den skrekk-eksistensialstiske "På sporet". Robert Sørensen har tegnet, og det er glimrende.
 
Ellers er budskapet i Forresten at buekorpsene i Bergen må dø og at snøballkasting er et fantastisk sjekketriks. Blant annet.
 


 
JULI 1998:
Carlsen's tegneserieavis

 
Forresten
Nyt nummer af den norske tegneserieantologi
 
Af Frank Madsen
 
Den norske tegneserieantologi "Forresten" er på banen med sit femte nummer, fyldt med korte og længere tegneserienoveller af unge norske serieskabere. I dette nummer er hovedhistorien en 13 siders historie om Mia Fia, der forsøger at finde en fyr, hun har tilbragt natten sammen med. Rune Borvik fortæller, så man får lyst til at læse en længere historie med Fia Mia, hvor der er tid til at vende tilbage til personerne. Heldigvis har Fia Mia allerede fået sit eget blad, hvoraf der er udkommet to numre.
Ellers er dette nummer af en lidt ujævn kvalitet - bedst syntes jeg om Ronny Haugelands ægteskabelige drama foran TVet, Roy Søbstads fortælling om de to liderlige drenge, der slæber en bevidstløs pige med hjem på deres værelse, Tore Olsens grafiske fremstilling af den onde cirkel, norske tegneserier befinder sig i (lige til at klippe ud og hænge op på væggen), Maria Strøm Astrups korte, ægteskabelige drama, da ægtemanden kommer for sent fra arbejde, og Erik Falk og Håvard Holtens "Moden frugt smager bedst" om en ung mand, der møder en moden kvinde på et diskotek. Alle disse serier når på få sider at få læseren inddraget i deres univers - blot bliver det i længden utilfredsstillende med disse korte, uforløste tegneserieforløb om hverdagsskæbner, hvor forfatteren og tegneren stiller sig tilfreds med blot at skrabe lidt i overfladen eller fortælle en pudsig pointe.
Forresten indeholder naturligvis de obligatoriske "kunstneriske" bidrag, hvor tristessen eller ulækkerhederne dominerer på bekostning af kontakten til læseren: Jeg kunne godt have undværet "Tor Ærligs" meningsløse selvmordsforsøg, den patetiske og opstyltede "På sporet" og Jasons bedrevidende "Mitt liv som Zombie".
På bagsiden er der en morsom lille beretning om en gammel mand, der samler på Kinder Æg. Han har over 1000, og medbringer en vægt i supermarkedet, da han har fundet ud af, at æggene med metalfigurerne vejer omkring 39 gram, mens vægten for de mekaniske byggesæt ligger på under 36 gram. Chokoladen spiser han ikke, og har aldrig gjort det. Der står ikke, hvem der har skrevet og tegnet, og det er synd, for den er et eksempel på Forrestens styrke og svaghed: De interessante hverdagsskæbner, det kunne være interessant at læse mere om (forudsat, der er mere at fortælle, naturligvis) i et længere tegneserieforløb.
 
Forresten koster NOK 35,00 og udgives af Jippi Forlag, Larvikgt. 8, N 0468 Oslo, Norge. E-mail: jippi@online.no.
 


 
DESEMBER 1997:
Carlsens tegneserieavis
Et rop om hjelp
 
Norske serier af Roy Søbstad og Ronny Haugeland
 
Af Frank Madsen
 
De to norske tegneserieskabere Søbstad og Haugeland, der tidligere har optrådt i antologierne "Fidus" og "Forresten", har nu udgivet deres eget blad. I bedste Se & Hør stil kan man læse bladet fra to sider, idet de to tegnere leverer materiale og forside til hver deres omvendte halvdel af bladet. Prisen er 15 kroner, hvilket må siges at være et røverkøb for 36 sider i A4 format.
Roy Søbstads tegninger er meget dynamiske, og minder lidt om en blanding af Sverre H. Kristensen, Claus Deleuran og Peter Bagge, samtidig med at stregen er helt hans egen. Historierne er korte, pudseløjerlige forløb, der ikke altid afsluttes med en pointe, men ofte er man dog blevet godt underholdt undervejs. Nogle gange, som i historierne "Et kort, men veldig trist eventyr" og "Kjeks", bliver man helt trist ved at læse om små drenge, der er blevet sat ud i skoven for at dø, eller som får bidt armen af. Det er tankevækkende, at jeg formentlig ville have delt Sjøbstads svedne humor, inden jeg selv fik barn.
Haugelands tegnestil er løsere, mere skraveret og er ligesom Haugeland inspireret af amerikanske mini-comics, sådan som vi også kender det herhjemme fra f.eks. tegnestuen Fort Kox og tidsskriftet Fahrenheit. De fleste af historierne når ikke frem til nogen egentlig konklusion, men der er mange gode situationer og udtryk i Haugelands tegninger, som kunne komme til sin ret i en længere fortælling.
 


 
NOVEMBER 1997:
Carlsens tegneserieavis
FinnFinnFinn og Død Mikke
 
To bagateller fra Norge
 
Af Frank Madsen
 
To af tegnerne fra den norske tegneserieantologi Forresten, Jason og Jens K. Styve, har udgivet nogle små seriehefter i A6 med deres egne serier.
Jasons mini-comic hedder "Død Mikke", og vi møder bl.a. Mickey Mouse som Manden med Leen. Jasons tegninger er som altid stramt grafiske og charmerende, og historien ganske pudseløjerlig og helstøbt, omend ikke 15 kroner værd.
15 kroner er nok også i overkanten for Styves "Finnfinnfinn 1½" mini-comic. Hovedpersonen Finn starter grillsæsonen i april, men pølserne brænder på, og det begynder at sne. Rigtig sjovt er det ikke, og hurtigt overstået. Ideen med de små 24 siders mini-comics er ellers meget god, men formen kræver nok nogle historier med lidt mere substans. Hefterne koster 15 norske kroner stykket. Skriv til Jippi Forlag, Larviksgata 8, N-0468 Oslo, Norge. Jens K. Styve har også en hjemmeside.
 


 
NOVEMBER 1997:
Carlsens tegneserieavis
Forresten nr. 4
 
Nyt nummer af det fremragende norske tegneseriefanzine
 
Af Frank Madsen
 
I Danmark har vi Fahrenheit, i Norge har de Forresten - et halvårligt antologi-fanzine spækket med serier af unge norske tegneserietegnere på vej frem. Fire numre er det blevet til på to år, udgivet af Erik Falk og Rune Birvik på deres eget Jippi Forlag.
Nummer 4 er på 68 sider, og til 35 norske kroner må det nærmest siges at være et røverkøb. Indholdet er af blandet kvalitet, men personligt syntes jeg bedst om Tore Strand Olsens mesterlige "Tore Hund", der faktisk er to serier i en: Vi følger (i realistisk stil) den unge tegneserietegner Tore i Oslo, og vi læser de ufærdige tegneserier (i funny animal stil), som han slæber rundt med i sin mappe. Handlingen i de to serier er flettet ind i hinanden på morsom og overraskende vis, og det bliver spændende at følge "Tore Hund" i sit eget hæfte fra foråret 1998.
Ud over Olsens 6 siders appetitvækker indeholder bladet bl.a. "Mumien fra en annen planet" af Jason, "Ostrakisme" af Rune Borvik, "Gerhardsenman" af Arild Tjomsland, "På Tantebesøg" af Maria S. Astrup, "Jesper & Jonathan" af Roy Søbstad og en masse andre tegneserier - skidt og kanel mellem hinanden. "Forresten" koster 35 norske kroner. Skriv til Jippi Forlag, Larviksgata 8, N-0468 Oslo, Norge. Nummer 1-3 kan stadig fås for 50 norske kroner pr. styk. Forlaget har også en hjemmeside.
 


 
NOVEMBER 1997:
Carlsens tegneserieavis
Fia Mia
 
Rune Borvik i eget seriehefte
 
Af Frank Madsen
 
En af de populæreste figurer fra den norske tegneserieantologi "Forresten" er Rune Borviks "Fia Mia", og nu er hun udkommet i sit eget solohefte: "Forresten præsenterer" nummer 3.
Kort fortalt er det historien om dagdriverne Fia Mia og Knut Q, og deres forsøg på at platte sig til 1000 kr., så de kan købe to billetter til Roskilde Festivalen. De griber sagen an på hver sin måde - mange af påfundene har et episodisk præg, og historien virker lidt usammenhængende, men der er mange sjove scener undervejs, og nogle gode tegninger.
"Fia Mia" koster 30 norske kroner. Skriv til Jippi Forlag, Larviksgata 8, N-0468 Oslo, Norge. Forlaget har også en hjemmeside.
 


 
MAI 1997:
Carlsens tegneserieavis
Mjau Mjau
 
Spændende norsk tegneserie af Jason
 
Af Frank Madsen
 
Fra Norge har vi modtaget et tegneseriehæfte af tegneren Jason, udgivet af forlaget Jippi. Hæftet indeholder en række korte serier med forskellige figurer. Jason formår at balancere mellem det uforståelige og det interessante - selv om der ikke altid er en åbenlys mening med fortællingerne, eller figurerne ikke altid opfører sig logisk, fanges læseren alligevel af de sære figurer, deres uventede handlinger og den stramme dialog. Jason formår at etablere en indre logik og spænding i sine serier, og i de bedste går det hele op i en højere enhed til sidst, som f.eks. Hemingway-cadeau'en "Papa", den pudsige "Hår" eller den foruroligende "Glass", der næsten er for meget af det gode, i hvert fald hvis man selv har børn.
Forlaget Jippi skal have stor ros for at have udgivet dette 36 siders s/h hæfte, der rigeligt er de 30 norske kroner værd. Bestilles fra Jippi Forlag, Larvikgata 8, N 0468 Oslo, Norge.
 


 
APRIL 1997:
I-Mag
Den tredje utgaven av tegneserieantologien "Forresten" markerer et kraftig skille både i denne antologiserien og i norsk tegneseriekunst. "Forresten" var tidligere Gateavisas tegneseriemagasin, men fra og med dette nummeret er antologiserien uavhengig av Gateavisa. Utgivelsen markerer også starten på JIPPI forlag, -et nystartet tegneserieforlag som ser ut til å bli et viktig knutepunkt for ny, norsk tegneseriekunst.
 
I "Forresten #3" viser mangfoldet i det norske tegneseriemiljøet seg tydelig, både i tekst og tegninger. Her finnes alt fra de typiske vitsetegningene til de mer filosofiske og kommenterende seriene. Jevnt over er det svært mye spennende lesning i dette nye "Forresten"-nummeret, og jeg lar meg til stadighet fascinere over serieforfatternes til tider svært frodige fantasi. Vi kan i dette nummeret bl.a. møte Kaptein Nemo, som skal finne sjøveien til månen, vi møter Jesus som fotballtrener for fotballaget "Apostolos" og vi møter en rekke andre mer eller mindre ukjente og frodige skapninger av ymse karakter. Personlig liker jeg best seriene som kommenterer omgivelsene og forholdene rundt oss i hverdagen. Karine Haaland kommenterer på en fabelaktig måte Pippi Lottas møte med den store kjærligheten, og hun gjør det slik at vi alle kjenner oss igjen i den noe tragikomiske framstillingen hennes. Haaland er en serieforfatter jeg gjerne ser mer til i framtida, -gjerne også på JIPPI forlag. Jens K. Styve og Ronny Hauglands serie Molnija er også fabelaktig i både strek og fortelling. Kort sagt er "Forresten #3" et meget hyggelig lesestoff, som viser bredden og kvaliteten blant "undergrunnen" av norske tegneserieprodusenter. Antologien inneholder totalt 18 serier, og kan kjøpes i alle Narvesen-utsalg for den relativt overkommelige sum av 35 kroner. Kjøp!