INTERVJUER
(TIPS OSS om andre omtaler og anmeldelser!)
August 2001, Fævennen: Ronny Haugeland
November 2000, Magasinett: Jens K Styve
Februar 2000, Universitas: Rune Borvik m.fl.
Juni 1998, Fævennen: Roy Søbstad/Ronny Haugeland
Februar 1998, Aftenposten: Jens K Styve
Januar 1998, TEGN, Roy Søbstad/Ronny Haugeland
November 1997, Aftenposten: Rune Borvik
September 1997, Fævennen: Roy Søbstad/Ronny Haugeland
April 1997, I-Mag: Jens K Styve
April 1997, VG: Erik Falk m. fl.
AUGUST 2001:
Ronny har skjønt tegningen
Ronny Haugland fra Kristiansand skjønte tegningen da han fikk Ng i matte og S i håndarbeid på ungdomsskolen. Nå er han 25 år og en av Norges fremste tegneserieforfattere, men å leve av det gjør han ikke.
Av: STIAN FJELLDAL
SITTER IKKE PÅ PENGESEKKEN: Ronny Haugland fra Kristiansand har ikke som mål å bli rik. - Jeg har et ønske om å jobbe som tegneserieforfatter på heltid, men har ingen ambisjoner om å tjene store penger på det, forteller han.
KRISTIANSAND: - Tegneserietegning er ikke noe man tjener penger på, for å si det slik. Det er kun to-tre stykker i Norge som klarer å leve godt på det. Resten av oss må drive med andre ting, og siden jeg ikke kan noe annet enn å tegne, jobber jeg som frilans illustratør for magasiner, bransjeblader og andre tidsskrifter, forteller han.
Til høsten kommer Ronny med et eget tegneseriehefte på cirka 40 sider, utgitt på Jippi Forlag, i forbindelse med Raptusfestivalen i Bergen, Norges største tegneseriemesse. Jippi har blant annet Jason i stallen, som regnes som en av de største tegneserieforfatterne i Norge akkurat nå. Stripene hans er blitt oversatt til ti språk, og han lanseres for tiden stort i USA. Redaktør i Jippi, Erik Falk, beskriver Ronny Haugland som mannen som kommer til å følge etter Jason.
På A-laget
- Ronny er så absolutt med på A-laget i Jippi-stallen. Han er ung, men likevel rutinert. Han har en god følelse og intuisjon for hvilke situasjoner og typer som passer inn i stripene. Han jobber med en veldig god følelse for de særegne poengene. Han har en stil som passer et internasjonalt marked. I tillegg er han rask og effektiv, forteller Falk.
Det hele startet i 1992. Da var Ronny en av tegnerne i tegneserieheftet Fantazine. Han var 16 år gammel og håpefull.
- Jeg lærte utrolig mye av det. For første gang fikk jeg prøvd hvordan det var å tegne for et publikum - det ga et litt annet perspektiv enn å sitte å knote for seg selv. Fantazine var en veldig viktig start, og bidro til at jeg fikk lyst til å fortsette, sier han.
Siden da har han utviklet seg enormt. I 1999 kom han på 16. plass i en kåring av tidenes beste serietegnere i Norge på Raptusfestivalen i Bergen. Han var yngst på lista, og ble beskrevet som et av Norges største talenter.
Litt senere kom serieheftet om den usympatiske og onde science fiction-helten Torden Gorgon utgitt på Jippi Forlag. Ronny fikk 10.000 kroner i stipend av Norsk kulturråd til å gjennomføre prosjektet, og i et intervju med Fædrelandsvennen i forkant av utgivelsen, var han meget optimistisk og entusiastisk i forhold til hvordan Torden Gorgon ville bli mottatt av publikum. Det ble dessverre ikke slik han hadde håpet.
- Men jeg ble ikke så veldig skuffet. Man blir ikke nummer én uten å ha holdt på en stund. Jeg er ennå ung og har mange år igjen på å nå ut. Jeg skal holde på så lenge at folk blir vant til meg, få folk til å skjønne humoren. Det finnes mange eksempler på det. I mellomtiden kan jeg snike meg inn i Quart-bilag og lignende, forteller han.
Ronny var mannen bak Toffen og Hetland-stripene i Quart-bilaget til Fædrelandsvennen. Ifølge ham selv maste han seg til det ærefulle oppdraget.
Var stort
- Jeg ringte og ringte, helt til avisen ga etter. Det var stort å få vist seg i bilaget, kanskje ekstra gøy i år med så mange folk. Under festivalen snakket jeg med Pål Hetland og spurte hva han syntes om at jeg tegnet ham som fisk, men han lurte bare på hva slags fisk han skulle forestille. - Torsk eller makrell, spurte han. Breiflabb, svarte jeg. Det likte han.
Det hadde vært moro å lage en årsbasert Toffen-stripe, men det holdt kanskje med de fem. Selv om Toffen og Hetland var godt fornøyd med serien, ville det muligens blitt litt mye etter hvert, sier Ronny.
Nytt prosjekt
Til vinteren er planen å satse på et nytt prosjekt. Ideen heter Downs Duck og handler om en mongoloid and. Tilbakemeldingene fra både forlag og serielesere har vært meget bra til nå, og Jippi Forlag sier de kommer til å satse for fullt. Ronny er likevel tilbakeholden i forhold til suksess. Han er ikke ute etter å selge seg.
- Jeg er idealist, og prøver ikke å være kommersiell. Jeg ønsker ikke å danse etter andres piper. Det tror jeg vil være ødeleggende i lengden. Integritet er viktig. Det er derfor jeg jobber som illustratør til vanlig. Det gir meg muligheten til å bestemme selv hvordan stripene skal være, sier Ronny.
- Men det er tegneserieforfatter du vil bli?
- Helt klart. Det er det jeg vil. Det er gøy å jobbe som illustratør, og jeg lærer mye av det, men får jeg muligheten til å leve av stripene mine, så gjør jeg det. I mellomtiden får jeg leve litt spartansk.
- Tjener du dårlig?
- Jeg tjener ikke dårlig, men slett ikke bra heller. Jeg savner det å ha muligheten til å kjøpe store ting. Men siden jeg kan tegne, kan jeg jo tegne meg selv når jeg går og kjøper store ting.
FAKTA
Ronny Haugland (25):
Født og oppvokst i Kristiansand.
Ugift. Har kjæreste.
Utdannelse: Tre år med tegning, form og farve, pluss to år med visuell kommunikasjon ved Kristiansand Katedralskole.
Aktuell: Skal delta med eget tegneseriehefte utgitt på Jippi Forlag på Raptus i Bergen, Norges største tegneseriefestival.
Forhold til fluktstoler: Naturtalent. En av sommerens kjappeste. Noe anspent sittestilling.
NOVEMBER 2000:
Teiknar av ei sannferdig samtid
Noen norske tegneserieskapere lever på kulturstøtte for å få ut sine fantasiverdener. Andre lever på studielån.
– Da jeg begynte på studiene hadde jeg tre studentvenninner som var særdeles åpne og ærlige om det som skjedde i livene deres. Jeg ble en slags hobbypsykolog for dem og dette la grunnlaget for antihelten Inger, hovedpersonen i Lykkeland, forteller serieskaper Trygve Høiseth. Inger er som mange enslige i 35-årsalderen misfornøyd med livet sitt, men uten de store ambisjonene om å forandre det. – Til tross for dårlig utgangs-punkt er hun som alle andre på jakt etter lykken. Derfor den noe iro-niske tittelen Lykkeland, sier Trygve. Foruten serieskapning og full jobb strever han med å bli ferdig med sosiologi hovedfag. – Jeg har noen tunge vekttall igjen, men jeg skal bli ferdig, sier han. Og innser at han høres ut som Inger når hun fabler om etterut-danningen hun skal ta. – Selvfølgelig bruker jeg mye av meg selv også i serien, ler han. Trygve har vunnet Dagbladets tegneseriepris, og stripen går nå fast i Osloposten to ganger i uken. Men ingen suksess uten nederlag. Han ble stemt ut av Ernie-leserne etter at stripen gikk i bladet et halvt år. – Tror ikke Ernie-leserne er helt mine lesere. Jeg har heller fått til-bakemeldinger fra kvinner i tredve-årene som kjenner seg igjen i Inger. – Forbilder? – Av norske serietegnere digger jeg Karine Haaland. Det er den eneste serien jeg leser. Hun er utrolig produktiv. Da vi konkur-rerte mot hverandre i Universitas ´ tegneseriekonkurranse leverte hun 100 striper, jeg leverte én. Det skulle bare mangle at hun vant, sier Trygve.
Fia Mia er tøff. Med Unni Wilhelmsen-hår i lange dreads, militærstøvler og miniskjørt stor-mer hun bannende gjennom Rune Borviks ruter. – Det sikreste en kan si om Fia Mia er at hun hater studenter, i hvert fall dem hun anser som strebere, sier mannen bak serien, Rune Borvik. Selv er Rune student, men visstnok ingen streber. Med arkeologi som sitt tredje grunnfag på Blindern er kanskje ikke frem-tiden helt staket ut. – Skal begynne på et mellomfag snart, tror jeg, sier Rune. Han tror ikke FiaMia ville mislikt ham, til tross for student-statusen. – Knut Q, kompisen hennes, studerer historie og hun liker jo ham, sier Rune. Den eneste gangen Fia Mia satte sin fot på Blindern reddet hun Knut Q fra en ulykkelig kvinne i over-gangsalderen. Kvinnen levde i et kjærlighetsløst ekteskap og mente at Knut Q forsto henne. – En kompis av meg ble overfalt av en lignende kvinne. Slik fikk jeg ideen, sier Rune. Rune er en del av redaksjonen i Jippi forlag som utgir Fia Mia. Med støtte fra norsk kulturråd og velvillige rockeband går det rundt for Jippi. – Jeg har ikke noen ambisjoner om å tjene nok til å leve av tegneserier, men det er gøy. Første serien jeg lanserte var i Fidus. Den var på seks sider og jeg brukte seks måneder på å lage den, forteller Rune. Han er mer produktiv i dag som fast bidragsgiver til Forresten, Jippiforlagets flagg-skip. Blant annet hadde Jippi et stort samarbeidsprosjekt med Perfect Pop records og lanserte tegneserie og cd under samme konsept; Doogie Pound. – Mange av disse bandene stiller gratis opp på våre release-fester. Inngangsprisen inkluderer et blad og det pleier å gå litt i pluss for oss, sier Rune. Sjenert ekshibisjonist
Istedenfor å sende stripene inn til Bladkompaniet og trygle om en sjanse som serietegner, produserer Knut A. G. Hauge ruter på egen hjemmeside til alles forlystelse. Under vignetten Mille serverer han to nye ruter hver uke og over 20 000 fans er inne på sidene hver måned. Likevel går han ikke til et forlag. – Jeg tør ikke, alt er ikke bra nok enda, sier Knut. Men sjenansen hindret ham ikke fra å sende et tips til Bladkompaniet om sidene sine. – Men jeg sendte det anon-ymt. Knut kjenner ikke til det norske tegneseriemiljøet, og inspirasjonen henter han først og fremst fra amerikanske Gary Larson. Larson revolusjonerte mange måter amerikanske avis-striper på nittitallet ved å korte ned fortellingen til å bare foregå i én rute. – Jeg leste mye Larson-ruter før, men våger ikke gjøre det lenger. Jeg er redd for å miste egne ideer, sier Knut. Men noen blikk ned på Dagbladets sisteside er umulig å unngå. – Hadde jeg hatt råd til det, hadde jeg tegnet hele tiden. Nå blir det mest under foreles-ningene, sier Knut A. G. Hauge. Hovedinspirasjonen til rutene kom mens han tok sosiologi grunnfag. – Med en gang jeg begynte på Statsvitenskap ble undervisningen så intens at inspirasjonen for-svant. Knut kom seg fort tilbake til sosiologistudiene. Han leser konsekvent ikke andre serier, men får med seg South Park på tv. – South Park er genialt. Jeg gleder meg til å se filmen, har til og med kjøpt South Park-sokker, sier han og drar opp buksene. Av Tonje LArsen
JUNI 1998:
Serietegnernes Knoll og Tott
Tekst og foto: Torgeir Eikeland
Roy Søbstad og Ronny Haugeland er serietegnernes Knoll og Tott i Kristiansand. Hva rører seg i hodet på to menn som har oppnådd nasjonal anerkjennelse med morbid og til dels meningsløs humor? - Vi er ikke spesielt sære. Men jeg kjenner serietegnere som har sittet litt for mye på gutterommet, sier Roy Søbstad. Sammen med Ronny Haugeland har han fått forholdsvis mye heder og ære blant fans av undergrunnstegneserier . De har for eksempel blitt publisert i Gateavisa, Fidus og Forresten. Dessuten har de sammen gitt ut heftet Et rop om hjelp. - Vi passer alltid på å bli intervjuet sammen. - Det kan vel nesten bli kvalmende mye inntrykk av samarbeid på denne måten, lurer Roy. - Vi er en vennekrets på fire som spiller ideer til hverandre og deler humor, sier Ronny. De to andre er ikke tegnere, men figurerer gjerne i selvbiografiske historier. For eksempel Ronnys serie der de fire gutta boys sitter en baktung formiddag på et hotell i Syden og fabulerer om øl og annet. Eller en serie av Roy tatt fra en aften på puben Javel. Der er konklusjonen at livet ender ved 26. Da har man prøvd det meste, sett verden på interrail, hatt damer og vært full et tresifret antall ganger. Når så barn og familie frister minimalt, er det lite igjen å engasjere seg i. Ny generasjon
- Det er mye gjenkjennelse i seriene våre. Det handler om hybler, halvlitere og eks-kjærester, sier Roy. Dette er noe som kjennetegner "den nye generasjonen av norske serietegnere" som de to identifiserer seg med. Hovedtyngden av dem sitter i Oslo, og teller navn som Jens K. Styve, Tore Strand Olsen og Jason. I magasinet Forresten har de funnet en motvekt mot "gamlingenes" eksperimentelle og ofte politisk korrekte serier i Fidus og Gateavisa. Den nye generasjonens serier er enklere grafisk og lettere tilgjengelige. - Denne er vi stoltest av, sier Roy og finner fram Serinord, en tegneserieantologi med bidrag fra 60 tegnere fra hele Norden. - Var det ikke så at dere ble spurt om å være med? - Jo, og det føles som et stort privi... Pri. Ja. Altså. Det var skikkelig stas, slår Ronny fast. I motsetning til sin eldre og mer desillusjonerte kamerat har han ambisjoner om å leve av å tegne. Bannefritt
- Det er det eneste jeg kan, og jeg tror jeg etterhvert kan gjøre det bra kommersielt også. Dette er mitt neste store prosjekt. Det skal bli et solohefte på 36 sider. Han finner fram originaltegninger til en serie om Torden Gorgon, en "usympatisk og ond taper av en science fiction-helt". Her slåss Gorgon med kniv og bløtkake mot en fiende uten bein. En mono-kassettspiller fra tidlig åttitall har også en sentral rolle i historien. - Her er det ingen banneord, og den kan like gjerne leses av barn, sier Roy. - Har dere ingen politiske budskap i seriene deres? - Dette er om hvordan jeg ser for meg framtida, påstår Ronny. - Ja. Den kommer til å bli fullstendig infantil, sier Roy. Sterk personlighet
Om få dager renner 10.000 kroner fra Norsk Kulturråd inn på kontoen til Ronny. Han har faktisk fått støtte til prosjektet sitt. - Dem skal jeg kjøpe pennesplitter for. Svarte. Det er hull i sokkene mine. Og jeg som hadde kledd meg opp for fotografering, sier Ronny og drar av seg sokkene. For ikke lenge siden fikk han tegneseriekarrieren avbrutt av militærtjeneste. - Var det utviklende? - Nei, ikke i det hele tatt. Det var bare jeg som hadde humor der, så på slutten hadde jeg smittet hele troppen litt. - Det må bety at du har en knallsterk personlighet? - Det gjør vel det. Naiv vold
Mannen med den sterke personligheten samarbeider også med Egil Hegerberg og og de andre i det beryktede bandet Gartnerlosjen fra Oslo. Det siste resultatet er en tegneserie til en CD om Familien Ost. - De sender bare manus til meg og ber meg tegne, sier Ronny. Humoren i serien om Familien Ost er meningsløs, med en Egil Hegerberg som opptrer i dragkostyme. Roy har på sin side en del serier med ganske voldelig innhold, tross den naivistiske streken. Ett sted skal to tenåringer ut og banke noen fordi de kjeder seg, men ender med å mose hverandre så blodet skvetter. - Var du slik i tenårene selv? - Nei. Alt er ekstremt overdrevet. Jeg vet at seriene mine har en tendens til å bli litt stygge, men jeg kan'ke noe for det, sier Roy.
FAKTA: DEN HARDE KJERNE
Roy Søbstad (27) og Ronny Haugeland (22) er de eneste gjenværende av et miljø av serietegnere i Kristiansand. Tidligere bestod miljøet av sju-åtte tegnere.Begge oppnådde sitt karrieremessige høydepunkt da de ble spurt om å være med i en nordisk tegneserieantologi som kom ut i vår. 60 tegnere fra hele Norden bidro til boka som heter Serinord.
Begge har også vært med i det progressive tegneseriemagasinet Fidus og i Gateavisa.
I den senere tid har de tegnet for magasinet Forresten som representerer den nye generasjonen av serietegnere. Den kjennetegnes av mindre politisk korrekthet, lettere tilgjengelighet og mer gjenkjennelse fra det virkelige liv.
Har sammen gitt ut heftet Et rop om hjelp.
FEBRUAR 1998:
Aftenposten
En tegnet såpeopera
Jens K. Styve er ute med et nytt album om informatikk-studenten Finn. Tegneren er nominert til Sproing-prisen for beste norske tegneseriealbum.
ROBERT GJESTAD
Det er det første albumet om studenten Finn William Bjølseth fra Vestlandet, som er nominert til Norsk Tegneserieforums "Oscar".
- Det er godt å være i "det gode selskap", selv om jeg ikke vil inn i det etablerte selskap, som Bladkompaniet og Semic. Det er det vel heller ingen overhengende fare for, slik jeg tegner, sier Styve.
Jens K. Styve forteller at serien "finnfinnfinn" er utviklet etter det vanlige såpeopera-prinsippet. Han er ikke redd for å ta ordet såpeopera i sin munn.
- Såpeopera-genren er bra. Det å skape eget univers som utvikler seg over tid kan fungere glimrende, også i tegneserier.
Derfor er Styve klar med sitt andre album om studenten Finn William Bjølseth.
- Figuren Finn er noe basert på meg selv, er jeg redd. Men også på andre jeg kjenner og har observert. Mange opplever Finn som dum, men det er jeg ikke enig i. Han er litt enkel, og kanskje en taper, men likevel en taper på vei mot toppen. Som informatikkstudent kommer han for eksempel til å få seg en skikkelig jobb, sier Styve.
Som ikke bare er tegneserie-skaper, men også en av grunnleggerne av JIPPI Forlag, som blant annet gir ut samlingen "Forresten". Forlaget har nå eksistert i vel ett år, og Styves nye album er forlagets sjette utgivelse.
Barnevakt
I "finnfinnfinn 2" prøver unge Finn seg som barnevakt for å skaffe noen lettjente kroner. Men Finn har liten erfaring med jobben, og havner etterhvert i nokså dramatiske situasjoner, som kun kan løses med kyndig hjelp fra en ekspert.
Albumet er trykket i 6000 eksemplarer.
I forbindelse med utgivelsen av det nye albumet, er det en vindusutstilling med Jens K. Styves arbeider på Tronsmo Bokhandel. Senere på våren skal Styve også komme på veggen i bokhandelens seriegalleri.
JANUAR 1998
TEGN
Nye norske serier
Tekst og foto: Ole Gunnar Zahl Jensenius
Ikke nok med at tegnerne Roy Søbstad (26) og Ronny Haugeland (21) bor i kollektiv, men de lager også tegneserieblad i lag. Nå slynger de ut Et rop om hjelp fra sin felles bopel i Kristiansand, og viser at det fortsatt er liv i ruinene til det tidligere bladet Fantazine.
Hvorvidt tittelen beskriver tegneseriemiljøet i Kristiansand eller tilstanden i kollektivet, vites ikke. Likevel forsikrer Haugeland og Søbstad at bladets navn må tas bokstavelig. Begge var pådrivere i Fantazine, som satte Sørlandets hovedstad på tegneseriekartet. Men som de selv utrykker det - å lage blad er stress, mens det å tegne er gøy. For to år siden ble derfor Fantazine naturlig nok nedlagt. Til tross for det har skaperånden overlevd, og de presenterer nå et eget blad med nye og gamle serier i skjønn forening.
Lar tegningene fortelle
I stedet for å blottlegge sjelslivet i tegningene sine slik veteranen Torstein Gundersen fra Kristiansand gjør, vil Søbstad og Haugeland heller fortelle en historie. De legger vekt på å la figurene si oss handlingen. Haugeland er til og med så frimodig å påstå at bobler er kjedelige fordi de inneholder tekst.
- Jeg slår et slag for figurer med større neser. Det skal være moro. Jeg vil at folk ler når de ser tegningene mine, sier Haugeland. Søbstad skyter inn: - Historiene til Ronny er små eventyr. De er i større grad fantasiflukt enn mine. Jeg er noe mer tekstbasert og selvbiografisk enn ham.
Likevel er likheten mellom Haugeland og Søbstads tegninger slående. Strekene er enkle og levende. Stilen er uformell og lett å forstå. Og begge er de på sin måte humoristiske. Det er ikke noe poeng i å lage serier ingen forstår.
- Vi må kunne kommunisere! sier Søbstad. Det er ikke teit å bli forstått.
- Hadde det ikke vært for banneorda i seriene mine, kunne de godt vært beregnet for barn. Heldigvis er det nå positivt å lage naive, absurde serier, understreker Haugeland lettet.
Så man kan ikke forvente seg politisk satire fra dere?
- Det er ingen vits i å lage serier stappet med dop, sex eller politisk satire bare fordi Gateavisa vil ha det. Fantazine ble jo slaktet fordi det var for "snilt". Alt sånt er gjort før, og det er ikke noe poeng i seg selv å lage politisk satire. La Knut Nærum som virkelig kan det, gjøre den slags! sier Søbstad.
Haugeland overtar: - Jeg misjonerer ikke! Jeg ønsker heller ikke å overbevise noen til å mene noe bestemt. Folk tror jo på så mye rart, og det kan de jo bare fortsette med. Jeg vil ha den reine humoren inn i seriene igjen. Jeg vil at man skal trykke meg fordi jeg er morsom.
Både Haugeland og Søbstad lar seg assosiere med miljøet rundt tegneseriebladet Forresten, og mener at det er den nye generasjonen norske tegnere.
- Forrestentegnerne er folk i 20-åra, og sjekker man ut seriene er det utrolig mye halvlitere, hybler og eks-kjærester i dem. Man "reiser ikke i seg selv" lenger, slik man gjorde på 70-tallet, forklarer Søbstad.
Bare ett rop?
Til daglig er både Haugeland og Søbstad opptatt av form og billedlig uttrykk i jobbsammenheng. Haugeland arbeider med animasjon, og Søbstad er grafisk formgiver i et reklamebyrå. Det hender at de begge fyrer av "morsomme ansikter" i arbeidstiden, men foreløpig er jobb og fritid helt adskilt. Det har hendt at de samarbeider om ideer og tegninger, men de framhever likevel at det å tegne er en ensom affære. En gjenganger hos Haugeland har derimot vært "Mannen med", og jeg spør dem om de kan utdype dette nærmere.
- Jeg har nå fire serier med "Mannen med" som jeg håper å få på trykk, sier Haugeland. - "Mannen med" er en enkel fyr med én egenskap. Ja, i det siste nummeret av Fidus har jeg serien "Mannen med pleddet". Den er jo en smule selvbiografisk. Jeg er et pleddmenneske, innrømmer Haugeland beskjedent.
I motsetning til Haugelands serier, som nesten oser av beruset overlystighet, er det en viss tristhet å spore i Søbstads runde og koselige figurer.
- Det fascinerende med Roys tegninger er at de er så grafisk lettfattelige, hevder Ronny og fortsetter: - Man tenker, se her er det noe lett og hyggelig å kikke på, men så viser det seg at personen dør til slutt.
Søbstad humrer, og sier at det er mye mindre død i serieslutten nå enn før. Haugeland er kjapt ute med å kommentere Søbstads små, runde og koselige barnefigurer: - Hadde Roy arbeidet i plastbransjen ville alle mennesker og dyr sett ut som badeballer og ballonger. Søbstad ler og går med på at han liker kontrasten i det å la barnefigurer fortelle en voksen historie.
Men er det nødvendig å gi ut et blad med egne serier? Er det ikke greit nok å la andre trykke dem?
- Vi ville samle seriene våre, og lage noe som er representativt for oss. Nå blir det en serie her, og en annen et helt annet sted. Det holder ikke. Med Et rop om hjelp markerer vi oss, svarer Søbstad.
Haugeland forklarer at ofte går det urimelig lang tid fra tegneserien er ferdig til den trykkes. Det er ifølge ham frustrerende. - Dessuten har jeg et sterkt ønske om å gi ut en oppfølger om to til tre år. Den skal bære tittelen Vi har fått hjelp, avslører Haugeland.
Det gjenstår dermed å se hvor hardt tiltrengt denne hjelpen er, og i mellomtiden får vi kose oss med ropet.
Ronny Haugeland og RS live på Phileas Fogg, Markensgate i Kristiansand, juli 1997. Det mye omtalte kollektivet gikk i oppløsning samme høst.
NOVEMBER 1997:
Aftenposten
Møt livsnyteren Fia Mia
Fia Mia heter den unge, eventyrlystne kvinnen som tar seg en pils eller to på Schoushallen.
NAZNEEN KHAN
Hjernen bak tegneseriefiguren Fia Mia er Rune Borvik (31), og han er aktuell med debutheftet sitt om denne unge damen. Det er forlaget Jippi som gir ut Borviks debuthefte.
- Så hvem er denne Fia Mia?
- Hun er i begynnelsen av 20-årene, arbeidsledig, frivillig vel å merke, og bor på Oslos østkant. Jeg likte henne så godt da hun dukket opp for tre, fire år siden, både utseendet og personligheten, og valgte derfor å fortsette å jobbe med henne, forteller Borvik, som selv er bosatt på Grunerløkka, bydelen Fia Mia kan observeres i.
- Grunerløkka er den delen av Oslo jeg liker best, full av motsetninger, dessuten er stemningen så avslappet, mener Borvik, som også tegner for fagforeningsbladet til Kommuneforbundet. Fia Mia har tidligere vært å finne i tidligere utgaver av Forresten-heftene og Gateavisa, der hun blant annet har jobbet ved slakteri der visse situasjoner har oppstått. I dette heftet skyr hun ingen midler for å få penger til å dra på Roskildefestivalen. Uten å røpe handlingen kan vi nevne at Fia Mia . . eh . . stifter bekjentskap med kunstmiljøet på Grunerløkka.
- Da jeg solgte Fia Mia på Blindern forleden dag, var det like mange jenter som gutter som kjøpte heftet. Det var kult. Jeg har aldri være så glad i måten jenter har blitt tegnet på i mange andre tegneserier. De har vært mer objekter enn subjekter, påpeker Borvik, fornøyd over at de kvinnelige leserne synes å sette pris på Fia Mia, som langt i fra er noen Modesty Blaise i utseende, men er like full av guts.
Gir ut blad med to forsider
Tekst og foto: Inge T. Dalen
Roy Søbstad og Ronny Haugeland er ute med det som så vidt vites er Kristiansands første tegneserieblad med to forsider.
- Det er jo ment å være litt artig og originalt med to forsider. Og så ville vi ikke gi ut hvert vårt blad, for vi jobber så godt sammen, sier Ronny Haugeland (21).
Sammen med Roy Søbstad (26) er Ronny nettopp kommet på markedet med tegneseriebladet Et rop om hjelp, med egenproduserte tegneserier fra de to unge serieskaperne fra Kristiansand.
- Tittelen på bladet betegner oss selv på en måte. Jeg leste et sted at tagging, det er egentlig et rop om hjelp. Det syntes jeg var kult. Det gjelder jo for våre tegneserier også, som er en slags utvidet form for tagging. Vi er desperate etter oppmerksomhet. Se på oss og det vi lager, vær så snill! Men det er mest ironisk ment, utreder Roy Søbstad. Det mest spesielle med tegneserieheftet Et rop om hjelp er likevel at utgivelsen er "to blader i ett". Bladet har to forsider, en fra hver av opphavsmennene. Og i hver sin halvdel av bladet publiserer Haugeland og Søbstad sine respektive serier. Men bladet består ikke av to egotripper av den grunn. Gutta har samarbeidet en del på manussiden. På de to midtsidene i bladet forener Roy og Ronny sine tegnekunster også. Til overmål med seg selv som hovedpersoner i en av seriene! - Vi har jobbet sammen med dette bladet hele tiden. Vi har ikke kunnet unngå å "slenge" ideer til hverandre. Vi har hatt "jam sessions" der vi har pleiet kreativiteten til hverandre, forteller Kristansands tegneseriemiljøs svar på Knoll og Tott. Det kreative, tohodete samarbeidet har ihvertfall blitt til tegneserier som folk flest nok vil karakterisere som noe spesielle. - Tegneseriene i dette bladet er nok ikke for det brede Donald Duck & Co-publikum. Vi henvender oss til et mer smalt og voksent publikum. Og de som driver og tegner selv, kan kanskje få litt inspirasjon av bladet vårt. Når de ser at to sånne som oss greier det, da kan de også, sier Ronny Haugeland. Langt "svangerskap" Det har tatt sin tid å få ferdig Et rop om hjelp. Allerede i juni i fjor meldte Innsida at Roy Søbstad og Ronny Haugeland ville gi ut et eget blad etter at de hadde fått 7000 kroner i støtte fra det såkalte Solofondet til prosjektet. Mye av materialet i det nye bladet er til og med "gjenbruk" av tegneserier de to kristiansandsguttene har fått publisert tidligere i bladutgivelser som Forresten og Fidus. - Ronny har vært i militæret etter at vi la planene for bladet, og det har forsinka ganske mye. Og så har vi vært litt late, innrømmer Roy Søbstad. Men han minner om det lyse i situasjonen: - I mellomtiden har vi rukket å lage flere nye serier som ellers ikke ville vært med i bladet, sier Roy. Det svever ennå helt i det blå om det blir en ny utgave av Et rop om hjelp. - Vi må først få laget såpass mange tegneserier at vi har nok til et nytt blad. Kanskje vi kommer igjen med bladet Vi har fått hjelp, spøker serieskaperne Roy Søbstad og Ronny Haugeland fra Kristiansand.
APRIL 1997:
I-Mag
Etter mange kvelder med dype samtaler og lange, visjonære fabuleringer har en gjeng med tegneserieforfattere samlet seg om etableringen av et nytt serieforlag i Norge. Slike ting er vi nordmenn ikke akkurat bortskjemt med, og ekstra spennende er det at selskapet faktisk også ser ut til å ha ganske mye å fare med.
Hovedmennene bak det nystartede JIPPI forlag satt tidligere i redaksjonen for Gateavisas magasin for nye norske tegneserier, "Forresten". I samarbeid med Gateavisa ga de ut to Forresten-numre, før samarbeidet begynte å bli problematisk. I dag satser JIPPI forlag på å fortsette litt av det arbeidet de startet med i "Forresten", nemlig å presentere nye norske tegneserieforfattere for et bredere lag av folket. Allerede nå har de to utgivelser på samvittigheten; Det tredje, og ikke minst UAVHENGIGE nummeret av tegneserieantologien "Forresten" og bladet "Finn Finn Finn" av Jens K. Styve.
Tegneren og fortelleren Jens K. Styve (24) er også en av hovedmennene bak det nystartede tegneserieforlaget. Han har relativt lang erfaring fra serie-skaping, og har vært med på det meste av det som har skjedd i den norske underverdenen av tegneserier. Styve har bidratt i en rekke tegneseriemagasiner ("Forresten", "Fidus", "Kraftig Kost", m.m.) og gitt ut et par seriemagasiner på egen hånd (2 numre av "Hups!"). I tillegg til serieproduksjon har han også drevet endel med illustrasjon og storyboards for reklame- og kortfilm, og var bl.a. ansvarlig for storyboardet til McDonalds-reklamen med den "lille søte gutten" og produksjonen av to musikkvideoer for Bergensbandet Lost at Last. Ifølge Jippis egen biografi om vestlendingen, har han også en kort karriere bak seg i NRK, men han klarte visstnok ikke å takle den store inntekten... I dag er Jens K. Styve en av tegnerne som holder til i den nyetablerte skrive- og tegnestua i Torggata i Oslo, "Huskestua", der han blant annet holder på med nye serier om informatikkstudenten Finn William Bjølseth (23).
"Det var fleire grunnar til at samarbeidet med Gateavisa vart avslutta. Den viktigaste grunnen var at teikneserieredaksjonen var ueinig med den ordinære Gateavisa-redaksjonen om profil og utvelging av stoff til bladet. Teiknarane og drivkreftene rundt Forresten legg vekt på historieforteljing. Heilt frå me starta bladet var målet vårt å laga eit serieblad som kunne appellera til fleire enn berre dei mest serieinteresserte. Teikneseriar, særleg i den norske undergrunnen, har nådd lite ut til folk samanlikna med til dømes film og rock. Seriane har ofte vore laga for dei spesielt interesserte, og form har vore meir vektlagd enn innhald. Me ynskjer å laga seriar som er tilgjengelege, historiar fortalt utan at forma motarbeider dei. Gateavisa ynskjer å gje ut seriar som er meir eksperimentelle, røffare og gjerne politiske. Det kjem dei heretter til å gjera i bladet Psykose". ", forteller Styve.
I første rekke kommer JIPPI forlag til å gi ut 2 numre i året av tegneseriemagasinet Forresten, i tillegg til en rekke soloalbum av Forresten-tegnerne under vignetten "Forresten presenterer". JIPPI har som mål å prioritere innholdsmessig kvalitet og lav pris fremfor innbundne, eksklusive utgaver, forteller Jens K. Styve. Både "Forresten" og "Forresten presenterer" vil i stor grad by på serier av unge tegneserieforfattere. Leserne vil etterhvert kunne gjenkjenne endel figurer som vil gå igjen i heftene, og en god del tegnere vil ha "fast plass" i utgivelsene fra Jippi.
""Forresten" skal heile tida rekruttera nye talent, og fungera som ein slags rugekasse. Forresten er dessutan bladet der figurar og konsept kan prøvast ut og etablerast med tanke på lengre prosjekt", forklarer Jippis første tegner i "solo-format", Jens K. Styve.
Om det norske seriemarkedets nåværende tilstand har Styve følgende å si: "Norske seriar sel alt for lite. Skulda ligg nok både på teiknarane og på lesarane. Teiknarane må lera å kommunisera betre og lesarane må støtta sterkare opp om dei norskproduserte tinga. Eg håpar og trur at me er på veg i riktig retning".
"Rundt tiårsskiftet var det temmeleg dødt i norske seriar. Det same gjald forresten i store delar av serieverda. I USA gjekk superheltseriane i hundane og i Europa var markedet brått metta på franske og franskinspirerte album om frustrerte menn i svevande tilstandar. Pyton begynte og å bli dårleg på den tida etter 3-4 år med høg kvalitet. Ute på nittitalet byrja ting å skje, mykje av grunnen til at det no tek heilt av er at Kulturrådet oppretta ei støtteordning for norske seriar. Støtteordninga gjer det mogleg å få utgjeve eit vidare spekter av norske seriar, utan støtta ville ikkje JIPPI Forlag ha eksistert. Mitt intrykk er dessutan at seriemiljøet er meir samansveisa no, kommunikasjonen er betre på tvers av genre-skiller og grupperingar. Seriefestivalen i Bergen forsterkar dette".
Vil JIPPI! være et selskap hovedsaklig for norske serier, eller vil det i framtida være aktuelt å kjøpe inn serier fra utlandet som ellers ikke utgis her? "Framtida er det som kjent vanskeleg å spå om men i utgangspunktet vil me basera oss på norskproduserte ting. Mykje av utgangspunktet for JIPPI er at me skal styrka produksjon og utbreiing av norske alternative seriar. Forlaget består jo i stor grad av serieteiknarar, "teiknarane sitt forlag"".
"Finn Finn Finn", Styves nylig utgitte blad, er det første i serien "Forresten Presenterer...", der JIPPI forlag vil presentere nye og spennende norske tegneserieforfattere. Etter planen vil Styve også gi ut et "FinnFinnFinn nr. 2" om ikke så lenge. "Finn Finn Finn" inneholder en rekke korte historier om hendelser i livet til informatikkstudenten Finn William Bjølseth, en 23 år gammel vestlending som ifølge serieskaperen er "en taper på vei oppover". Finn William er ikke akkurat den store helten, hverken hos jentene eller hos kameratene. Han bor fremdeles hjemme hos foreldrene i den lille bygda Hjelmås nord for Bergen (hvor forøvrig også Jens K. Styve har sitt opphav...). Finn interesserer seg for data, animasjon, cybernetikk og informasjonsvitenskap og drikker sjelden noe sterkere enn Cola. Som han selv sier det: "Eg drikk ikkje så mykje alkohol. Har liksom ikkje blitt så glad i det. Cola er jo heller ikkje akkurat SUNT...hehe..." En anmeldelese av serien finner du her. Finn Bjølseth må vel også være en av de ytterst få norske serieheltene som har en EGEN hjemmeside på nettet... En av Finn Bjølseth-stripene finner du også på internett. Denne handler om Finns store interesse for animasjon...
Både "Finn Finn Finn", "Forresten" og de andre seriene fra Jippi forlag vil være nesten like enkle å få tak i det ukentlige Donald'et som du plukker ned i handlekurven på RIMI. Det vil si ... iallfall NESTEN. JIPPI-utgivelsene selges via Narvesen-kiosker i hele landet, i tillegg til at man får kjøpt dem i spesialforretninger for tegneserier. I tillegg har JIPPI forlag opprettet et tilbud om postordrebestilling og abonnement. Man kan ane en viss kremmersjel i den ellers så idealistiske Styve, når han forteller om Jippis spesielle abonnement-tilbud. "Ein kan abonnera på 6 JIPPI utgjevingar, og som eit opningstiblod kostar det foreløpig berre 150 kroner".
Og hvor går så ferden videre for det ferske forlaget? "Det nermast føreståande er RAPTUS97, seriefestivalen i Bergen. Den vert arrangert i midten av juni i Bergen, og JIPPI kjem til å markera seg med stand, signeringar, presentasjon av forlaget, litt underhaldning og truleg ein del fyll og spetakkel. Til festivalen planlegg me dessutan å gje ut "Forresten presenterer" nr2: "Mjau Mjau" av Jason. Det blir eit blad på 36 sider med både korte og lange historiar, noko dystert, noko artig, surrealisme og sosialrealisme. Allereie til hausten planlegg me å gje ut 2 til av "Forresten presenterer": Rune Borviks "Fia Mia" og Sven Tveit/Jarle Grindes IZIPIZI. Like over nyttår håpar eg å få ut nummer to av mitt blad "finnfinnfinn"".
APRIL 1997:
VG
DANKER UT GAMLINGENE
Av ØYVIND HOLEN
Seriemarkedet i Norge stagnerer. Men samtidig fører en oppblomstring i det unge, norske seriemiljøet til generasjonskrig: «Fidus» mot «Forresten».
Mens Fantomet har gått seg vill i de dype skoger opplever smalere tegneserier overraskende suksess.
Forresten heter et 68 siders hefte, som på kort tid solgte ut hele opplaget på 5500 eksemplarer.
Suksessen til det første nummeret av Forresten vekker nå en del misunnelse hos nærmeste konkurrent på smale serier: Fidus. Konkurrenten har holdt det gående i tre år, men har aldri opplevd samme suksess. VG arrangerer et krigsmøte mellom de to redaksjonene.
Skal bombe
- Vi skal bombe trykkeriet deres, raser en noe frustrert Steffen Kverneland fra Fidus til Forresten-folket, dog med et par glimt i øyet.
Kverneland er mest kjent for sitt mektige epos om romanhelten Jonas Fjeld: «De knyttede never».
- Skal Forresten skyve seriegamlingene ut i kulden?
- Ja, lyder det unisont fra Erik Falk, Rune Borvik og Robert Sørensen, de tre fremmøtte fra Forresten.
- Blir Fidus nå danket ut av unge, sultne serietegnere?
- Jeg håper det er plass til begge bladene i Norge, egentlig er vi ganske like, tror Ola Hegdal, mest kjent for tegneserien «På kloden» i Universitas.
- Jeg tror seriene i Forresten kan ha litt bredere appell, de er litt mindre alvorlige. Fidus-stilen kan kanskje bli litt tungsindig og alvorlig i lengden, jeg savner litt mer «musicalstemning» i seriene våre, fortsetter Hegdal.
Skifte
Suksessen innebærer et generasjonsskifte i norsk seriemiljø. For mens Fidus-folket stort sett har passert de 30, er gjennomsnittsalderen i Forresten på kun 24 år.
Bak nykomlingen står en gruppe ildsjeler i alderen 20 til 30 år. Redaktør Erik Falk forteller:
- Vi er en gruppe på rundt 20 serieskapere med base i Bergen, Kristiansand og Oslo. Forresten er en videreføring av mindre blader som Kraftig Kost i Oslo, Smittsomt gjesp i Bergen og Fantazine i Kristiansand.
Det første nummeret inneholdt en salig blanding av svart humor, eksperimentelle serier og triste eventyr. Mest oppsikt vakte nok serien «Leve kongen», en historie om en norsk konge som er så trist fordi han ikke klarer å følge med på saksgangen i statsråd. Serien fikk blant andre Fædrelandsvennen til å mumle om majestetsfornærmelse.
Redaktør Falk tror en kontroversiell forside hjalp betraktelig på salget. Forsiden viste et lett gjenkjennelig statsoverhode, opphengt i snorer som på et dukketeater. Dessuten blir heftet presentert som Gateavisa tegneserieekstra, noe som også hjalp på salget.
- Har dere blitt etablert og satt?
- Det er umulig å overleve på å lage de tegneseriene man selv har lyst til i Norge. Hvis det hadde vært økonomisk forsvarlig, hadde jeg bare laget serier, men nå må jeg ta andre oppdrag for å betale husleien, sukker Kverneland.
- Er det plass til både Forresten og Fidus i dette landet?
- Nei, jeg tror ikke det, spøker Hegdal.
- Vi håper det er plass til begge. Egentlig så er vi veldig like, avslutter Erik Falk.