Den første kvelden

Forrestentegnerne hadde lenge syslet med forlagsplaner for å utgi soloalbum og større hefteprosjekter. Dette var utgivelser som ikke passet inn i Forresten antologiformat og som heller ikke passet inn i Futurum/Gateavisa. Når samarbeidet med Gateavisa brøt sammen fikk forlaget også Forresten å administrere. Styve og Falk hev seg inn i forlagsarbeidet med stor glød og entusiasme. Rune Borvik og Robert Sørensen som hadde vært blant de mest aktive i Osloavdelingen av Forresten, ble rekruttert til redaksjonen. I tillegg ble Per J Olsen headhuntet fra miljøet rundt Norsk Tegneserieforum.

Per J Olsen var kjent som et ordensmenneske med stor arbeidskapasitet, og hans inntreden i redaksjonen var et kupp. Trioen Falk/Olsen/Styve kompletterte hverandre perfekt, og skapte umiddelbart et godt og produktivt arbeidsmiljø. De formelle sidene rundt forlagsstiftelsen kom raskt på plass og 18. april 1997 var det igjen klart for sleppefest.

Det var en nærmest magisk og høytidsstemt stemning på Grünerløkka Lufthavn/MIR denne fredagskvelden. Det var en kveld som viste at store ting var i emning. Ethnobabes sto på scenen slik de senere skulle gjøre på mang en sleppefest. Styve, Jason og Tore Strand Olsen hadde noen måneder tidligere begynt å dele lokaler for gjensidig inspirasjon i tegneseriemakeri. Atelieret fikk navnet Huskestua, og skulle bli et knutepunkt for Jippis aktivitet i årene som fulgte. I tillegg til serietegnerne huset Huskestua Eivor Vindenes, forfatter og frontfigur i Ethnobabes, designer Amund Hesbøl og oversetter Leif Helgeland. Hesbøl skulle vise seg å bli en stor ressurs i det grafiske arbeidet rundt Jippibladene.

Heftene som ble lansert på denne Jippiåpningsfesten var Forresten 3 og finnfinnfinn 1. Forresten 3 ble utgitt omtrent i den stand det ble refusert av Gateavisaredaksjonen, og fulgte i det samme sporet som de to første numrene. Men selvsagt var det det beste nummeret så langt. Fronthistorien var den etterhvert klassiske historien om Jesus som fotballtrener av Sven Tveit og Jarle Grinde. Klassisk var også Ronny Haugeland og Jens K Styves spritsmuglerhistorie Molnija. Jippiredaksjonen var på denne tiden på sitt mest produktive, og var delaktig i over 60% av stoffet, godt hjulpet av sterke folk som Jason, Tore Strand Olsen, Karine Håland, Maja, Maria Strøm Astrup, Roy Søbstad og Christian Mumford.

Den store nyheten på den første sleppefesten var imidlertid soloprosjektet med Jens K Styve, finnfinnfinn 1. Heftet hadde blitt til over en lang tidsperiode, og var hans mest ambisiøse og gjennomførte satsning så langt. I heftets hovedhistorie demonstreres Styves evner som historieforteller koblet med en menneskekjenners sans for psykologi. Informatikkstudenten Finn William Bjølseth var en figur som Styve til da hadde jobbet med i enkelte kortere historier. Det viste seg imidlertid å være mange historier å fortelle om Finn, og heftet er et overflødighetshorn av gode idéer og inspirasjon.

I tillegg til hovedhistorien inneholdt finnfinnfinn 1 også to kortere serier om Finn, hvorav den ene hadde blant annet sitt opphav i en fuktig kveld hvor Jippitegnerne brukte lang tid på å diskutere hvem som var tidenes raskeste gitarist. (Tidenes kjappeste bassist derimot ble raskt avklart; Manowars Joey DeMaio.) Stor oppmerksomhet fikk Styve også for de mer selvbiografiske seriene mot slutten av heftet hvor han jobbet i en kjappere og mer personlig stil.

Katter og hunder

Igjen var responsen på de to heftene overveldende, og også de ble raskt utsolgt. Salget ble på denne tiden godt hjulpet av to gateselgere og en hund som alle hadde fulgt med på lasset fra Gateavisa. De virket så truende at selv gamle damer kjøpte bladene med glede. Og selv om selgerne snøt Jippi for mange kroner, var de en viktig forutsetning for forlagets drift det første året. Etter et drøyt halvår var imidlertid begeret så fullt at Jippi kuttet all videre kontakt med dem. Moralen er enkel: deal aldri med junkier.

Styves suksess med finnfinnfinn inspirerte også andre til å forsøke seg på solohefter. Først ut var Jason med Mjau Mjau 1 som ble lansert på Raptusfestivalen i Bergen i juni. Jason hadde tidligere vunnet stor anerkjennelse (+ Sproingpris) for sitt album Lomma full av regn. Mjau Mjau 1 var fullt av dystre og poetiske historier ulikt det meste andre som tidligere var blitt presentert i tegneserier. Heftet ble en kritikersuksess av dimensjoner.

Jason fikk også annen stor anerkjennelse denne sommeren. Dagbladet arrangerte en stor tegneseriestripekonkurranse. 250 serieskapere deltok, deriblant store deler av den norske serieeliten. Jasons Stripete gikk av med seieren, og fikk plass i avisen noen varme sommermåneder.

Rune Borvik var nestemann til å lage solohefte. Fia Mia var allerede velkjent for Forrestenlesere. Det hadde etterhvert dannet seg et folkekrav om at hun skulle få sitt eget hefte, og historien om Fia Mia som drar til Roskilde skuffet ikke. Fia Mia 1 inneholdt også en mer drømmeaktig historie med oppvekstskildringen Are sida av Pæddekommen.

Heftet ble lansert samtidig med Forresten 4 med gedigen sleppefest på Pigalle. På scenen stod igjen Ethnobabes som nå hadde fått status som husorkester i Jippi. I tillegg underholdt Cowboy Per og LYD. Spesielt var konserten med LYD overmåte vellykket, og de tre musikantene Aslag Guttormsgaard, Lars Lønning og Egil Hegerberg fant straks tonen blant serietegnerne. Her finner vi kimen til noe som skulle bli et langvarig og fruktbart samarbeid.

Størst oppmerksomhet i Forresten 4 fikk fronthistorien om Tore Hund av Tore Strand Olsen. Historien om serieskaperen som lever for, med og gjennom tegneserier kunne oppfattes som et salgs manifest for Jippigenerasjonen. Som vanlig inneholdt bladet også sterke bidrag av de øvrige Forrestentegnerne hvor kanskje Trond Ivar Hansen gjør størst inntrykk med fire underlige serier.

Helt fra starten hadde det vært en klar ambisjon å følge opp abonnentene med eksklusive godbiter og eksklusivt småsnacks. Til høstens utgivelser hadde hver av de tre Huskestuetegnerne laget hvert sitt minicomichefte som ble sendt ut til abonnentene. Heftene ble kopiert på kopimaskin og stiftet sammen på dugnad. Opplaget var begrenset til 200, og heftene er i dag ettertraktede samlerobjekter.

Redaksjonen tok med dette en velfortjent juleferie i forhold til utgivelser. De kunne se tilbake på sitt første år som et år fullt av suksess. Bevisstheten om at man aldri skal lene seg for langt tilbake på sine laurbær, førte imidlertid til hektisk aktivitet med å planlegge kommende utgivelser.